Urealistisk optimisme

Vi møter risiko i alle former og fasonger, og livet våre består av mer eller mindre kontinuerlige risikovurderinger. Jeg kunne i grunnen skrevet om alt fra klesvask til fjellklatring, og likevel klart å knytte det til risiko. Så i dag tar jeg en liten sidevei inn til kognitiv psykologi og hvordan vi påvirkes av personlige «livsløgner». Hvor realistiske vi er i vår virkelighetsoppfatning, vil kunne påvirke våre risikovurderinger og de valgene vi tar.

Det er mange faktorer som kan begrense vår rasjonalitet og føre til at vi feilvurderer risiko. Selv om vi er rimelig rasjonelle innenfor grensene av våre forenklede modeller og rammeverk, så er landskapet utenfor disse trygge grensene et minefelt. Jeg har tidligere skrevet om hvordan humør, intuisjon, heuristikker, omgivelser og andre «forstyrrende» elementer kan bidra til at våre kognitive vurderinger blir slått av kurs. Og når denne informasjonen sviver i underbevisstheten, har jeg irriterende nok tatt meg selv i å analysere egne beslutninger med veldig kritiske (om enn subjektive) øyne. Som Bergens-leserne vet, har det for eksempel vært et nokså glatt føre den siste uka. Noe som absolutt ikke er noe problem for meg; jeg kjører høyhelte støvletter uansett. For jeg er vanvittig flink til å holde balansen. Faktisk er jeg et naturtalent. Så hvorfor befant jeg meg mandag morgen med armer og bein i alle retninger, før jeg gikk i bakken som en sekk poteter? Vel… eh…

Denne intelligente forklaringen penser oss effektivt over på urealistisk optimisme og optimismebias. Kort fortalt går denne feilvurderingen ut på at vi vurderer oss selv, verden og fremtiden mye mer positivt enn realiteten og rasjonell tenkning tilsier. Denne typen positive illusjoner kan oppstå i skjæringsfeltet mellom kognisjon og affeksjon.

 

Haugland, 2006

Fra tidligere blogginnlegg har jeg beskrevet kognitive bias som menneskelige feilslutninger med grunnlag i vår individuelle informasjonsbearbeidelse. Perseptuelle feilslutninger relateres ofte til antakelsen om at vi har begrenset rasjonalitet, grunnet bruken av blant annet heuristikker og intuisjon. De kognitive skjevhetene som bidrar til urealistisk optimisme er en sammensetning av begrensninger i vår fantasi. Selv når vi tar oss tid til å utarbeide detaljerte scenarioer om potensielle utfall og konsekvenser, så er det utenfor vår kognitive rekkevidde å kunne forutse alle problemer som kan oppstå. Et annet problem er at vi ofte fokuserer på et scenario som vi mener er mest sannsynlig – og ubevist begynner vi å anta at dette faktisk kommer til å skje. Ved å gå i denne fella undervurderer vi ofte den totale sannsynligheten for alle de «ufordelaktige» scenarioene. Samlet sett er det vanligvis liten sannsynlighet for at akkurat «mest sannsynlige scenario» slår til. De fleste av oss liker likevel å tro at vi har et rimelig realistisk syn på oss selv, verden og fremtiden. Forskning på feltet gir oss dessverre en annen konklusjon; vi er faktisk konsekvent urealistiske. Dette kan forklares med positive illusjoner, som Bazerman (2006) har delt inn i fire kategorier: urealistisk positivt selvbilde, urealistisk optimisme, illusjon av kontroll og selvfavoriserende attribusjon.

Selvfavoriserende attribusjon og urealistisk positivt selvbilde
Har du noen gang kategorisert deg selv som «over gjennomsnittet»? Jeg tipper at svaret er ja. Og jeg skal ikke ødelegge noens dag med å insinuere at dette var en grov feilvurdering, men i mange tilfeller har vi en tendens til overvurdere egne evner og ferdigheter. Urealistiske betraktninger rundt selvopplevd mestringsevne, selvtillit og selvbilde kan ofte føre til at vi har litt for god tro på oss selv. Selvfavoriserende attribusjon betegner i hvilken grad vi tilskriver oppnådde prestasjoner som et resultat av egne ferdigheter og evner. Dette kommer gjerne til uttrykk ved at vi tar æren for suksess, men skylder på ytre omstendigheter ved nederlag. Når jeg får A på eksamen er det for eksempel alltid fordi jeg har glødet som et tent skolelys hele semesteret, og vært rene Superwoman. Når A’en glimter med sitt fravær er det selvsagt fordi foreleseren åpenbart sniffet sokker da eksamen ble laget eller fordi jeg var syk eller fordi det bare ikke var nok tid eller… Forklaringene er mange og jeg er fortsatt hellig overbevist om at det absolutt, på ingen måte var min feil. Dette bidrar også til en ufordelaktig ansvarsfraskrivelse; negative utfall kan jo alltid bortforklares. 

 

 

 

 

 

 

Ansvarsfraskrivelse er nyttige greier.

 

Videre fører denne ufordelaktige selvforhøyelsen gjerne til at vi overestimerer vårt eget bidrag til for eksempel gruppearbeid og underestimerer hvor lang tid gjøremål vil ta i forhold til evner og ferdigheter. Ved interaksjon i sosiale situasjoner påtar vi oss ofte roller som genererer tilbakemeldinger som bekrefter eksisterende selvoppfatninger. Dermed vil vi i stor grad kunne opprettholde våre positive illusjoner uten å bli forstyrret av negativ (eller realistisk) feedback fra omverdenen. Så kanskje er vi ikke alle over gjennomsnittlig flinke sjåfører. Ei heller er vi alle over gjennomsnittlig tiltrekkende. Og nei, i Forhandlinger på NHH kan ikke alle kategorisere seg som en forhandler «over gjennomsnittet i klassen». Noen som kjenner seg igjen?

Vår evige selvforhøyelse fører altså til betydelige begrensninger. I noen tilfeller er det mulig å måle evner og ferdigheter mer objektivt, noe som reduserer faren ved bias. Jeg vil for eksempel aldri stå i fare for å tro at jeg er over gjennomsnittet i spydkasting. Men lite målbare aspekter som vi gjerne vurderer subjektivt (slik som hvor hyggelige vi er eller hvor god helsen er) er enklere å opprettholde en urealistisk positiv tiltro til. Undersøkelser viser at vi generelt vurderer sannsynligheten for å få en god jobb, høy lønn, bli omtalt i avisen og få begavede barn som høyere enn realiteten er. Det vil selvsagt forekomme tilbakemeldinger som gjør at vi må revurdere våre oppfatninger, men dersom disse er ufordelaktige er det relativt enkelt å skylde på eksterne forhold. Det kan i mange tilfeller se ut til at vi er immune mot den kontinuerlige feedback som verden gir oss relatert til våre begrensninger…

Har alle en Tigergutt som gir beskjed når vi er helt på vidda?

Hvor stor tro vi har på oss selv, påvirker også vår atferd. Vi utvikler persepsjoner omkring evner og ferdigheter, og dette blir retningsgivende for hva vi vil oppnå og innsatsen vi legger i det. De som er preget av en sterk grad av positive illusjoner betrakter gjerne seg selv i et så optimistisk lys at de gjør feilvurderinger i beslutningstaking. Selvsikkerhet omhandler selvbevissthet relatert til egen kognisjon, ofte kalt metakognitiv opplevelse. Hvordan vi foretar valg og hvordan vi vurderer risiko vil avhenge av våre kognitive evner. Her kan overdreven tro på seg selv eller urealistisk optimisme være et sterkt bias. For hvorfor skal jeg gå med flate sko på glatta når jeg er verdensmester på høye heler?

Urealistisk optimisme
Gang på gang påviser eksperimenter og undersøkelser at vi vurderer sannsynligheten for positive hendelser høyere for oss selv enn for andre, og negative hendelser lavere for oss selv enn andre. Vi makter ikke å foreta rasjonelle vurderinger av fordeler og ulemper, vi overvurderer mulige gevinster og undervurderer tap. Listen er lang og deprimerende, og konklusjonen er nokså entydig; vi er urealistiske. Lovallo og Kahneman presenterte i 2003 begrepet «The Planning Fallacy», som omhandler hvordan beslutninger foretas på grunnlag av illusorisk optimisme. Dette skyldes i stor grad at beslutningsprosessen forenkles av feilslutninger i bearbeidingen av informasjon, bruk av ulike heuristikker og urealistisk optimisme. Vi har derfor en tendens til å overvurdere positive utfall. Begrepet blir blant annet brukt til å forklare at det høye antallet forretningsfiaskoer ikke skyldes at rasjonelle valg gikk galt, men er en konsekvens av feilbeslutninger. Det kan også forklare hvorfor jeg hver eneste helg er overbevist om at jeg skal rekke å gjøre alt skolearbeidet som står på listen min.

Dette kan også forklare hvorfor gründere tror at nettopp de skal lykkes i markedet, hvorfor vi spekulerer i aksjer, spiller Lotto eller forventer at vi skal gjøre det bedre enn andre i samme situasjon. Vi foretar disse vurderingene under illusorisk optimisme, og glemmer rasjonell vekting av potensielle utfall. For å sammenligne med blogginnlegget om terrorisme og frykt, kan den urealistiske optimismen sies å ha motsatt effekt. Selv når vi burde føle frykt og være mer påpasselige, overser vi risikoen ved situasjonen fordi vi undervurderer sannsynligheten for negativt utfall. Lovallo og Kahneman har tidligere hevdet at for stor tro på egne kapabiliteter kan medføre at vi overvurderer egne evner til å unngå eller overkomme potensielle fremtidige problemer. En høy subjektiv mestringsevne indikerer en stor tro på egne ferdigheter og evner i møte med usikre situasjoner. De som tror de er gode sjåfører vil for eksempel tro at de i farlige situasjoner vil klare å unngå de mest fatale konsekvensene. Dette vil på sin side føre til et urealistisk positivt syn på fremtiden, og dette vil åpenbart påvirke beslutninger under risiko. I denne typen vurderinger ser vi også et stort skille mellom subjektiv egenvurdering, og en mer objektiv vurdering av andre. De fleste røykere er klar over og forstår risikoen for lungekreft, men vurderer det likevel som mer sannsynlig at andre røykere blir rammet. Aksjespekulanter vet også hva statistikken tilsier, men tror fortsatt at andre spekulanter har større sannsynlighet for å tape penger, enn dem selv.

Har vi en tendens til å se fremtiden slik vi vil den skal være?

Illusjon av kontroll
I tidligere blogginnlegg har jeg drøftet hvordan kontroll over en situasjon påvirker vår risikopersepsjon. Et godt eksempel på dette er hvordan vi vurderer risiko når vi sitter i passasjersetet versus når vi selv er sjåfør. Undersøkelser viser at vi evaluerer sannsynligheten for å bli skadet i en bilulykke som betraktelig lavere dersom man selv kjører. Men sannsynligheten for trafikkulykke er i bunn og grunn den samme. Det handler altså om illusjonen av kontroll eller feilaktig kontrollpersepsjon. Og henger sammen med urealistisk optimisme. Med tanke på fremtiden vil en illusjon av kontroll over variabler gjøre at vi gjør urealistisk positive evalueringer. Forskning viser også at vi generelt mener at vi har bedre kontroll over en spesifikk situasjon enn de fleste andre har. Vi tror rett og slett at vi takler vanskeligheter bedre enn andre.

Visse aspekter kan derimot redusere vår oppfattede kontroll; blant annet tidligere erfaringer og humør. Dersom hele livet ditt har vært en dans på roser, kan det være vanskelig å forestille seg at du plutselig skulle bli rammet av sykdom eller være innblandet i en ulykke. Forskning viser også at angst, tristhet eller mild depresjon faktisk gjør deg i mye bedre stand til å vurdere egen kontroll over situasjonen. Denne typen sinnstilstander gjør deg også bedre til å vurdere heuristikker og ta bedre beslutninger under risiko. Jeg skal forøvrig utnytte denne nye innsikten, og foreta viktige valg og beslutninger kun når jeg er deppa.

Jeg håper jeg i dette blogginnlegget har slått fast at alle dine positive egenvurderinger av evner og ferdigheter er latterlig overvurderte. Fremtiden din blir mest sannsynlig fem hakk verre enn du forventer, og lyset i enden av tunnelen er et motgående tog. Jeg kunne fortsatt i en evighet, men jeg avslutter heller med litt Henrik Ibsen.

“Tar de livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar du lykken ifra ham med det samme”

Og seriøst; jeg er en kløpper på høye heler.

- Ine