Følelser til besvær

“The only thing we have to fear, is fear itself»
Franklin D. Roosevelt

I første blogginnlegg spikret jeg fast noen nyttige definisjoner og basiskunnskaper omkring risiko, beslutninger og persepsjoner, men nå er det på høy tid å fokusere og get down to business. Og hva passer vel da bedre enn litt hyggelig blogging om terrorisme og frykt?

Følelser, rasjonelle eller irrasjonelle, og hvordan de påvirker oss har alltid interessert meg. Frykten for terrorisme kan for eksempel være lammende, men for de aller fleste av oss er den mer irrasjonell enn rasjonell. Denne følelsen fungerer derfor som et ypperlig eksempel, selv om jeg også svinger innom en del andre følelsesrelaterte temaer. I første blogginnlegg vektla jeg hvordan beslutninger under risiko ofte er basert på kognitive forklaringer med fokus på konsekvenser. Man tenker altså fremover på konsekvensene av et valg – og evaluerer på denne måten de ulike valgene man står ovenfor. Denne formen for beslutning var frem til årtusenskiftet selve grunnmuren for beslutningsteorier, som (for å introdusere et ord ikke en gang Words stavekontroll kjenner til) kan betegnes som konsekvensialistiske. Som så mange før meg, konkluderte jeg med at bias fører til at man gjerne vektlegger konsekvenser relativt mer enn logikk og sannsynligheter. Vi har gjerne en tendens til å fokusere på hva som potensielt kan skje, og ikke på hvor ofte eller sjeldent det faktisk skjer. La oss kalle det en systematisk menneskelig glipp.

Jeg fokuserte derfor på følelser som et direkte resultat av konsekvensene, ikke som en del av selve beslutningsprosessen. Man evaluerer en risiko kognitivt og reagerer emosjonelt. Men responser på risikosituasjoner er egentlig et resultat delvis på direkte emosjonell påvirkning og delvis av en kognitiv vurdering av sannsynligheter og konsekvenser. Dette fokuserer også Loewenstein på i sin risk-as-feelingshypotese, som inkluderer både kognitive og emosjonelle aspekter ved risiko. De emosjonelle aspektene kan deles inn i antisipatoriske og forventede emosjoner, hvor antisipatoriske emosjoner er umiddelbare følelsesreaksjoner som frykt, glede og sinne, mens forventede emosjoner er følelser vi forventer å ha i fremtiden som et resultat av våre beslutninger. Begge disse emosjonene påvirkes også av «nåværende stemning», slik som humør, nærhet til risikoen eller situasjonen.

Loewenstein et al. (2001)

Det modellen i bunn og grunn forteller oss, er at følelser ikke bare kommer som et direkte resultat av konsekvensene, men også spiller en stor rolle under selve beslutningsprosessen. Følelser og kognitive evalueringer kan i så måte sies å være interrelaterte: kognitive evalueringer fører til visse følelser og følelser påvirker kognitive vurderinger. De emosjonelle reaksjonene i risikosituasjoner harmonerer ofte ikke med de kognitive vurderingene. Når slike disharmonier oppstår, vil de emosjonelle reaksjonene ofte bli bestemmende for atferden. Noen med høydeskrekk unngår å gå opp Eiffeltårnet, selv om de vet at sjansen for å falle ned er forsvinnende liten. Og her kan sikkert observante lesere se sammenhengen mellom følelser og terrorisme – ta gjerne også en titt på sitatet fra Roosevelt øverst i blogginnlegget. For frykten for terrorisme og den atferden som følger, er ofte vanskelig å forklare med logikk og sannsynlighetsregning. Samtidig er nettopp dette essensen i terrorisme, slik Jurgen Habermas enkelt sa; «The uncertainty of the danger belongs to the essence of terrorism». Usikkerheten, som drøftes nærmere senere, vil ofte gi en «irrasjonell» frykt, som styrer beslutningene vi gjør, før vi i det hele tatt har tenkt på sannsynligheten for utfallet vi frykter. Eller hva vi i det hele tatt frykter.

 

Feil risikovurdering gitt…

En undersøkelse av Lerner og Kelter (2001) fant at redde mennesker ga pessimistiske risikoestimater, mens sinte mennesker uttrykte optimistiske risikoestimater. Dette kan komme av at følelsen av frykt gjerne forbindes med en følelse av å ikke ha kontroll, noe som igjen vil forbindes med risikofylte situasjoner. Ved disse raske assosiasjonene eller heuristikkene, kan en irrasjonell følelse av frykt gjøre at din persepsjon av risikoen i en situasjon, øker. Dette kan også gå motsatt vei. Hvis du befinner deg i en situasjon hvor du ikke har kontroll, vil du øyeblikkelig føle en høyere risiko og deretter følelser som frykt eller ubehag. Er man redd, er det derfor enklere å overestimere sannsynligheten for et terrorangrep, noe som gir utslag på atferd. Et godt eksempel på hva frykt kan føre til, er atferden blant potensielle flypassasjerer i USA etter 9/11. Statistikken viser at selv tre år etter terrorangrepet, var flytrafikken innenlands 7% under opprinnelig nivå. Hvorfor? Vel, fordi 7% av amerikanerne som pleide å fly innenlands lot seg styre av frykten for terrorisme, og brukte bilen i stedet. Problem solved, eller hva? Ikke helt. For hvis vi nå setter oss godt til rette og tar noen enkle mattestykker, så vet vi at trafikkulykker dreper (mange) flere enn terrorangrep gjør. Et direkte resultat var at i de resterende månedene av 2001, døde rundt 1000 flere amerikanere i trafikken. Følelser er lite påvirket av endring i sannsynligheter, fordi følelser påvirkes av vår evne til å visuelt forestille oss konsekvenser og disse forestillingene er lite påvirket av sannsynlighetsvurderinger. Vanskeligheter med å forestille seg konsekvenser, vil påvirke fravær av følelser. Etter 9/11 slo både evnen til å forestille seg et terrorangrep inn, samt tilgjengelighetsheuristikker (terror var mye friskere i minnet enn for eksempel bilulykker). Mange amerikanere var generelt redde i månedene (eller årene) etter angrepet, og overestimerte risikoen ved å fly.


Å la seg styre av frykten for terror, er et nokså ekstremt eksempel. I dagliglivet tar vi mange helt vanlige valg basert kun på affekt (blant annet humør, følelser og preferanser). Dette kan også linkes til intuisjon, magefølelse eller irrasjonelle følelser. Magefølelse er for eksempel en følelsesmessig reaksjon på en umiddelbar risiko eller en situasjon som er mindre basert på kognitive vurderinger. Hvem har ikke kjent at bilen sklir på den glatte veibanen, og instinktivt bremset? Alle som bestod teoriprøven vet at å bremse bare sørger for at bilen får enda mer sleng. Men følelsen av frykt og manglende kontroll gir et direkte utslag på atferden; den kognitive vurderingen kommer rett og slett ikke tidsnok. Mange har nok også opplevd å la atferden styres av større eller mindre grad av fobia. Jeg er for eksempel såpass redd for hai at jeg konsekvent ikke bader i havet. Har noen sett hai på det blide Sørlandet i det siste? Nei, akkurat.

Hvis jeg kan sies å ha en hobby, så er det reising – noe som utgjør et annet utmerket eksempel siden jeg nesten alltid reiser alene. Når sant skal sies så var jeg så risikoavers og vettskremt på min første solo-tur, at jeg omtrent hyperventilerte. Men etter å ha fintrålet 35 land, er jeg «kurert». For hva er det verste som kan skje? Vel, ifølge familie og venner er svaret «veldig mye». Mamma og pappa har derfor en lei tendens til å være konstant bekymret og redde når jeg er på reisefot. Noe som påvirker deres risikovurderinger. Skype-samtalene våre omhandler ofte alt som er farlig, og hva jeg absolutt ikke må gjøre. Jeg syntes det var en god idé å reise med et skranglete tog uten returbillett til den kinesiske muren – de syntes ikke det. Jeg følte for å hoppe i strikk – de følte absolutt for at jeg ikke skulle gjøre det. Jeg ville «utforske» Israel da det var rakettangrep på Gaza-stripen – mamma fikk nesten hjerteinfarkt. Disse uoverensstemmelsene kan skyldes ulik grad av redsel (jeg er bare redd for matforgiftning og haiangrep), men også graden av kontroll. Hvem synes ikke det er skumlere å være passasjer enn sjåfør?

Når jeg først skriver om terrorisme, tenkte jeg at det også var på sin plass å se litt på forskjellen mellom risiko og usikkerhet. For det er absolutt ikke «samme greia» (jeg velger å se bort ifra at pensumboken min sier at "risiko betyr usikkerhet"). Alle husker vel terrortrusselen mot Norge denne sommeren? Hvordan vi bekymret, redd og kanskje ørlite spent satt foran ulike nyhetskanaler og ventet på oppdateringer? Disse dagene fremstår som et prakteksempel på bruk av uklare pressemeldinger som kun bidrar til større grad av usikkerhet og gir rom for tolkninger vi kunne vært foruten. PST slo terroralarm og avsluttet pressemeldingen med; «Vi har ingen informasjon om hvem, hvordan, hvilket mål eller på hvilken måte et slikt eventuelt angrep er planlagt gjennomført». Ok. Supert. En eller annen plass satt det en gruppe mer eller mindre intelligente mennesker, som var veldig fornøyde med å i alle fall ikke ha skapt panikk på sted X. De hadde jo bare smurt risikoen jevnt over Norge, som et lag illeluktende makrell i tomat. Det de oppnådde var å spre usikkerhet. Risiko, uansett hvor skummelt det er, opererer ofte med en gitt sannsynlighet. Usikkerhet derimot… vel, det er risiko uten snev av sannsynlighet. Noen andre enn jeg som blir litt svett av tanken? For å svinge innom faglige begreper igjen; dette kalles ambiguity aversion, altså en aversjon mot det ukjente. Teorien bak begrepet tilsier at vi foretrekker alternativer med kjent sannsynlighet, over alternativer med høy grad av usikkerhet. For når man ikke vet opp eller ned på en situasjon, er det lett å føle seg fullstendig maktesløs. Og derfra hopper vi gjerne rett til fryktstadiet.

“(…) as we know, there are known knowns; there are things we know we know. We also know there are known unknowns; that is to say we know there are some things we do not know. But there are also unknown unknowns; the ones we don't know we don't know”
Donald Rumsfeld, tidligere amerikansk forsvarsminister

For å oppsummere denne slageren av et sitat; tvetydighet er angstfremkallende. Jeg antar at de fleste amerikanerne klødde seg forvirret i håret og lurte på om de var de eneste som ikke hadde snøring på hva Rumsfeld forsøkte å si. Og når det er snakk om pressemeldinger fra forsvarsministeren kun ett år etter 9/11, så kan følelsen av usikkerhet skape større frykt enn hvis de klarte å bryte ned beskjeden til at «ting vi ikke vet at vi ikke vet» er skumle.

For å sy sammen en del av blogginnlegget; risiko foretrekkes over usikkerhet, for usikkerhet gir ofte følelsen av manglende kontroll og dermed frykt. Og dette gjør at vi tar valg basert på emosjonelle aspekter, heller en kognitiv evaluering av situasjonen. Men det beste er kanskje å gjøre som denne mannen:

 

 

 

 

 

 

 

Ignorance is bliss.

-        Ine