Sjansespill med passiv risiko

Greit, jeg innrømmer det – jeg har blitt litt for interessert i risiko-tematikken. Plutselig består all atferd, alle beslutninger og livet mitt generelt av risikopersepsjoner og potensielle blogginnlegg. Jeg har pløyd gjennom såpass mange forskningsartikler og bøker at jeg omtrent er et vandrende leksikon. Noen ganger blir jeg så oppslukt i et tema at jeg «glemmer» at det ligger litt utenfor pensum. Et utmerket eksempel var da jeg kom over begrepet «passiv risiko», og forstod at jeg går i denne kognitive fella på daglig basis. Da måtte det nesten resultere i et blogginnlegg.  

Sjekker du alltid kvitteringen for å se at du betalte riktig i butikken? Går du til legen med det samme du føler deg syk? Har du syklet uten hjelm? Leser du alltid gjennom et dokument før du klikker «Jeg godtar»?

Disse spørsmålene fanger på mange måter opp en misvisende heuristikk angående risikovurderinger og risikopersepsjoner. For involverer ikke risiko en aktiv handling? For de fleste er det nettopp vågale handlinger, slik som ekstremsport og gambling, som danner det mentale bildet når vi tenker på risiko. Men i det daglige utsetter vi oss for like store risikoer ved å ikke gjøre noe. Å sykle uten hjelm kan de fleste være enig i er en risiko, men færre forbinder det å ikke gå jevnlig til legen med risiko. Like fullt viser forskning fra USA at blant annet 58% av pasientene som dør av bukspyttkjertelkreft kunne vært reddet dersom de hadde gått til legen tidligere. Dette omhandler passiv risiko, som defineres som «foregoing an opportunity to act in order to reduce outcome variance». Kort og godt handler det om å ta sjansen, og håpe på det beste.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Legen? Jeg trenger vel ikke noe lege!

Det har blitt forsket lite på essensen av passiv risiko, men det er flere andre begreper med interessante likhetstrekk. Status Quo bias beskriver for eksempel ønsket om at alt skal forbli det samme. Forskning viser at de som går i denne fella er såpass opptatt av at alt skal bestå, at de unngår alternativer som er like gode eller bedre. Dette fordi alle andre alternativer enn nåværende situasjon oppfattes som et tap. Det samme gamle vil alltid være best. Biaset kan for eksempel forklare hvorfor noen så iherdig motsetter seg endringer på arbeidsplassen, selv om endringene åpenbart ville forbedret hverdagen. Dette biaset er knyttet til tapsaversjon, som forklarer enda et brudd i rasjonaliteten. Aversjonen tilsier at vi er mer følsomme for tap enn for gevinst. Det smerter oss altså mer å tape 1000 kroner, enn det gleder oss å vinne 1000 kroner. På engelsk har vi også begrepet «Inaction Inertia», som beskrives som «bypassing an initial action opportunity has the effect of decreasing the likelihood that subsequent similar action opportunities will be taken”. Personlig er dette et bias jeg ikke helt klarer å riste av meg. Da jeg ikke slo til på et ufattelig tilbud på flybilletter til Japan, har jeg ikke klart å booke noe senere – selv om det har kommet nesten like gode tilbud. Det at jeg ikke kjøpe den første gangen da prisen var så lav, kjører meg rett og slett rett inn i irrasjonalitetens tåkeheim. Jeg må vel slutte å le av de som ikke skjønner sunk cost…

Alle disse begrepene handler om passivitet og det å ikke gjøre noe. De skiller seg likevel fra passiv risiko av ulike grunner. En viktig forklaring som gjelder de fleste «passivitetsbiasene», er det å unngå anger eller unngå forventet anger. Kahneman og Tversky kom frem til at de fleste av oss angrer på handlinger vi har gjort, oftere enn vi angrer på noe vi ikke har gjort.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Inspirerende ordtak har ikke alltid bakgrunn i forskning fra Tversky og Kahneman

Dersom du aktivt har utført en handling (for eksempel hoppet i fallskjerm) føler du gjerne et større personlig ansvar enn dersom noe går galt som følge av at du ikke løftet en finger (feil på kasselappen er jo egentlig butikken sin skyld, ikke din egen…?). Denne manglende ansvarspersepsjonen kan redusere motivasjonen til å aktivt gjøre noe. Her er det likevel enkelt å se at forklaringen ikke strekker til når det gjelder passiv risiko. For under passiv risiko vil jo en aktiv handling kun føre til nøytrale eller positive konsekvenser! Dersom du sjekker kasselappen og alt stemmer er du på nøytral grunn, og dersom du finner en feil har du sjansen til å rette det opp og komme positivt ut av situasjonen. Du kan selvsagt angre på tid- og pengebruk i forbindelse med en handling, men når tenkte du sist at du angret på fjorårets ulykkesforsikring fordi du aldri fikk bruk for den? Igjen kan jeg snike inn begrepet tapsaversjon som en mulig forklaring. Tid- og pengebruken kan smerte deg mer enn teorien kanskje skulle tilsi… Her vil det etter min mening være svært situasjonsavhengig. At store bedrifter i faresonen i Japan ikke helgarderte seg mot tsunami eller at du ikke tar viktige vaksiner før du skal på jungelsafari, oppfattes som en større risiko enn om du ikke tollklarerer en ekstra flaske vin på Flesland.

Passiv risiko ser i så måte ut til å skille seg fra lignende begreper, og til tider fremstår det som en nokså uforklarlig kognitiv glipp. Er det rett og slett for slitsomt å konsekvent forsøke å helgardere seg mot risiko? Ender vi opp med å trekke lett på skuldrene og tenke; «Jeg tar sjansen…»? Eller kan det knyttes til for eksempel forrige blogginnlegg om urealistisk optimisme? Er det rett og slett fordi vi ikke ser farene i passive risikosituasjoner? De aller fleste av oss springer jo ikke til legen hver eneste gang vi blir forkjølet. Vi trykker «Jeg godtar» fordi vi forventer at det er en standardkontrakt. Personlig er jeg alltid overbevist om at jeg husker alle tidspunktene og den essensielle transportinformasjonen når jeg er ute og reiser. Jeg dobbeltsjekker aldri. Jeg har jo utmerket hukommelse! Resultater av denne passive risikotaking er blant annet litt for mange telefoner hjem av typen; «Så… eh… det flyet fra Bangkok gikk for to timer siden…» eller «*Kremt*, det gikk visst ikke noe buss tilbake fra Dødehavet». Jeg kan ærlig talt ikke svare på hvorfor dette skjer gang på gang…

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg tar veldig ofte en «Homer» når jeg atter en gang sviktes av min utmerkede hukommelse

Da jeg først begynte å lese meg opp på passiv risiko, slo det meg at det også lignet veldig på prokrastinering. Aldri hørt om det? Vel, jeg lover deg at du prokrastinerer hver eneste dag. Det betyr nemlig aktiv utsettelse. «Jeg skal bare sjekke Facebook… skal bare ringe en venninne… skal bare… skal bare… og så skal jeg skrive blogginnlegget altså!”. Problemet med prokrastinering er at ubehaget ved å utsette bare øker og øker. Men heller ikke dette begrepet dekker det samme som passiv risiko. For mens du utsetter og utsetter, så vet du innerst inne at du på et tidspunkt må gjøre oppgaven. Ved passiv risiko bestemmer du deg for å «ikke gjøre noe» eller eventuelt å «ikke gjøre noe akkurat nå». Sistnevnte vil kunne ligne prokrastinering da en intensjon er underliggende. Jeg har for eksempel «ta kopi av viktige datafiler» på min evige to-do liste; intensjonen er der, men den aktive utsettelsen er mer eller mindre evigvarende.

- Ine