Jernviljen

Kjære trofaste lesere (altså mamma, pappa og venninnegjengen); vi har nå kommet til det uunngåelige i bloggverdenen. Bloggen skal etter dette innlegget dekapiteres. Det blir, som Ari Behn ville sagt; trist som faen. Men frykt ikke! Jeg skal fortsette å komme med utsagn som «Er du klar over at risikopersepsjonen din er fullstendig blottet for logisk rasjonalitet?». Jeg vet dere setter pris på det… sånn innerst, innerst inne.

I sist forelesning klarte de få streberne som møtte opp å lure gjesteforeleser Hallgeir bort fra heuristikker og dualsystemet, og over på viljestyrke og selvregulering. Og gjett om dobbelttimen ble en kognitiv godtepose! Lærepengen er altså at det lønner seg å møte opp selv om det er fredag 13, og helgen nesten har startet (#flinkis). Og siden de grunnleggende temaene er nokså godt dekket i bloggen tidligere, får selvkontroll og selvregulering æren av å bli siste innlegg.

I dagligtalen brukes selvkontroll, viljestyrke og selvregulering nokså løst når vi beskriver karaktertrekk og situasjoner. Går vi derimot litt mer inn i psykologiens verden er det en klar definisjonsdeling mellom selvregulering og selvkontroll. Selvregulering er det å utøve kontroll over handling, tenking og emosjoner etter hva som er best for deg i det lange løp. Selvkontroll handler derimot om å motstå impulser og kortsiktige fristelser. Basert på forskning og litt enkel logikk, kan vi konkludere med at mange av samfunnsproblemene vi sliter med i dag henger sammen med mangel på nettopp disse to karaktertrekkene. Problemer med høy grad av risiko, slik som rusmisbruk, fedme, økonomisk overforbruk og kriminalitet, har ofte en direkte sammenheng med dårlig selvkontroll og selvregulering. I en av de mest omfattende undersøkelsene på temaet ble 1000 barn i New Zealand fulgt fra fødsel til de fylte 32 år. De med relativt høy selvkontroll vokste opp med bedre helse, lavere grad av fedme, færre seksuelt overførbare sykdommer, bedre økonomi, bedre betalte jobber, mer stabile ekteskap og færre skilsmisser. De som scoret absolutt lavest på selvkontroll kunne blant annet skilte med skyhøye 40% domfellelse. Videre ble det slått fast at impulskontroll gjør et imponerende hopp for de fleste når de kommer seg ut av de strabasiøse ungdomsårene. Like fullt deltar de med lav selvkontroll oftere i aktiviteter som forbindes med risiko: aktivt eller passivt.

Dette lover bra for videre livskvalitet!

De fleste som har vært borti atferdspsykologi har også sett den berømte marshmallow-testen utført på Stanford University. En gjeng smårollinger blir satt i et rom i 15 minutter med en marshmallow foran seg. Oppgaven er enkel; motstår de fristelsen til å spise den, blir de belønnet med én ekstra marshmallow etter 15 minutter. Dette viser seg å være en sann prøvelse for viljestyrken. Noen setter i gang en beinhard stirrekonkurranse med den «forbudte» marshmallowsen, andre skjærer grimaser av anstrengelsen de går gjennom – mens noen prøveslikker med triste dådyrøyne. Videoen av eksperimentet er verdt et blogginnlegg i seg selv, men for de som bare vil dra litt på smilebåndet så er bildet dagens sneak peek. 

 

 

 

 

 

 

 

Livet til en 5-åring kan være hardt gitt…

Viljestyrke, selvkontroll og selvdisiplin er personlighetstrekk vi beundrer og bestreber å besitte. Når vi ser på eksperimenter, er det tydelig at egenskapene i stor grad er medfødte. Men selvregulering fungerer også som en muskel, hvor det er mulig å trene den sterkere. Ved å trene egen selvregulering reduserer du sannsynligheten for å «gi etter» for fristelser, og foreta beslutninger på et mer nyttemaksimerende og rasjonelt grunnlag. Samtidig er det viktig å være klar over hva som skjer med muskler når de utsettes for harde treningsøkter. Jepp, de blir slitne og støle. Det betyr at hvis du trener selvregulering, vil langtidseffekten være en sterkere muskel, men rett etter treningsøkten er selvreguleringen din på et bunnivå. En mer vitenskapelig term er ego-deplesjon; en tilstand hvor selvreguleringen svekkes fordi vi har brukt viljestyrken vår til å regulere tanker, følelser og/eller handlinger. Dette henger sammen med antakelsen om at viljestyrke også er en begrenset ressurs, som på samme måte som et batteri må «lades opp» fra tid til annen. Ved «lavt batteri» har du mindre viljestyrke å bruke på oppgaven eller beslutningen du står ovenfor, noe som medfører en høyere risiko for feilbeslutninger eller dårlige valg. Du bør derfor alltid utnytte den selvreguleringen du har på et gitt tidspunkt på best mulig måte (altså beinhard prioritering), og være klar over egne svakheter. For å dra inn litt metaforer; ved å trene selvreguleringsmuskelen vil batteritiden øke på lang sikt, selv om det krever noen ladepauser mellom øktene.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Aldri hørt i Lehmkuhlhallen: «skal bare trene litt viljestyrke i dag…»

Treningen vil over tid føre til mindre ego-deplesjon fordi handlinger og beslutninger blir mer vanebasert. Handlingsregler eller gode vaner kan trumfe gjennom mye av ego-deplesjonen. Alle vet at det er fristende å hoppe over joggeturen når regnet pøser ned utenfor. Men dersom du alltid jogger søndag klokken 19, er det mer sannsynlig at du klarer å karre deg ut av døren uansett vær. Dette forklares med at du ikke tar spørsmålet opp til vurdering – du bare gjør det. Like fullt vil du påvirkes av hvor mye du har selvregulert handlinger, emosjoner og tanker tidligere på dagen. For å dra inn enda et eksperiment; hva skjer hvis du etter å ha motstått marshmallow-fristelsen blir satt til å gjøre en vanskelig matteoppgave? Forskning viser at de som fikk spise godsakene, og ikke måtte bruke krefter på selvregulering, jobbet mye lengre og mer iherdig med matteoppgaven. De som hadde latt viljestyrken gå på høygir i første del av eksperimentet, viste betydelig svekket konsentrasjon. De var altså mentalt slitne og hadde de metaforiske «lave batteriene», og ga derfor opp relativt raskt. Denne ego-deplesjonen kan blant annet forklares av et fall i glukosenivået, som følge av selvregulerende atferd og ingen påfyll av karbohydrater. Jo mer egosvekket du er, desto mer overlater du kontrollen til den primitive delen av hjernen – den som også styres av blant annet heuristikker og intuisjon. Det er enkelt å se hvordan egodeplesjonen fører til redusert rasjonalitet, som igjen fører til dårlige beslutninger under risiko. Et godt eksempel kan være utfordringen med nyttårsforsett (slik som å kutte ut søtsaker, slutte å røyke osv); å konstant motstå fristelsen til å røyke/spise godteri, kan senke selvkontrollen din til et minimum, noe som gjør deg mer mottakelig for andre fristelser eller risikoer (slik som å bruke altfor mye penger på shopping). Lyset i enden av tunnelen er likevel at det blir enklere for hver dag muskelen er i bruk.

Litt for lite godteri kan føre til redusert nyttemaksimering av månedens lønning

Til nå har jeg kun tatt opp «mainstream»-tankene bak selvregulering og selvkontroll. Hvordan påvirkes vi av redusert og/eller dårlig selvregulering? Hvordan kan vi trene oss bedre? De fleste mennesker mener også at de er «under gjennomsnittet» når det kommer til selvregulering, så det er sjeldent at urealistisk optimisme påvirker. Dette medfører at det meste av forskning, medieoppslag og eksperimenter går nettopp på utfallet av dårlig selvregulering. Men siden dette er siste blogginnlegg skal jeg belønne leserne med en aldri så liten innrømmelse. Jeg, Ine, har problemer med viljestyrke og selvregulering. True story. Jeg har rett og slett fått mer enn min andel. Det er litt «over kill», for å si det mildt. Jeg vet det kan høres ut som utsagn av typen; «Jeg har for mye penger lizzom» eller «Jobben min er bare for bra!» eller «Jeg er for veltrent ass!». Du vet, typen utsagn som får deg til å tenke; «Din pompøse lille dritt». Men siden veldig få forskere har tatt opp denne problematikken, så ønsker jeg å vie det et selvmedlidende avsnitt. For det er faktisk et problem. Når jeg bestemmer meg for noe, så setter jeg avgårde som en veddeløpshest med skylapper og en god dose steroider. Og er det egentlig utelukkende positivt? Hva skjer for eksempel med risikopersepsjon og beslutninger når viljestyrken og selv-reguleringen ikke har en av-knapp? Er det faktisk mulig å ha for mye av en god ting?

Forskning viser at måten beslutningstakere vurderer risiko er systematisk påvirket av deres individuelle selvregulering; lav selvregulering gjør at man tenker mest på sannsynlighetene for hvert utfall, men veldig lite på konsekvensene av selve utfallet. Man er altså relativt dårlig rustet til å vurdere hvordan beslutninger vil påvirke fremtiden, og man tar ofte korttenkte avgjørelser. De som eventuelt selv-regulerer for mye i hverdagen, blir ofte veldig statiske og ute av stand til å re-evaluere risikosituasjonen. Hvis jeg har bestemt meg for å jogge søndag klokken 19, så gjør jeg det om jeg så har amputert det ene beinet. Jeg har et pinlig nøyaktig budsjett, og ville ikke ha overskredet det om så verden stod til påske. Når jeg først har tatt en beslutning, så er jeg urokkelig – endring i risikobildet spiller ingen trille. Jeg er like selvregulerende som en robot. Du bare forhåndsinnstiller meg, og er good to go. Hvis noen forstyrrer selvreguleringen, blinker det bare «system failure» i pannen min, og jeg får helt kortslutning. Er jeg den eneste forskerspiren som ser noe negativt ved dette?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg. Er. Ine
Forhåndsinnstilling: bloggskriving

Og med den tankevekkeren (og fantastiske forsknings-ide), sier jeg takk for meg!

- Ine