Jernviljen

Kjære trofaste lesere (altså mamma, pappa og venninnegjengen); vi har nå kommet til det uunngåelige i bloggverdenen. Bloggen skal etter dette innlegget dekapiteres. Det blir, som Ari Behn ville sagt; trist som faen. Men frykt ikke! Jeg skal fortsette å komme med utsagn som «Er du klar over at risikopersepsjonen din er fullstendig blottet for logisk rasjonalitet?». Jeg vet dere setter pris på det… sånn innerst, innerst inne.

I sist forelesning klarte de få streberne som møtte opp å lure gjesteforeleser Hallgeir bort fra heuristikker og dualsystemet, og over på viljestyrke og selvregulering. Og gjett om dobbelttimen ble en kognitiv godtepose! Lærepengen er altså at det lønner seg å møte opp selv om det er fredag 13, og helgen nesten har startet (#flinkis). Og siden de grunnleggende temaene er nokså godt dekket i bloggen tidligere, får selvkontroll og selvregulering æren av å bli siste innlegg.

I dagligtalen brukes selvkontroll, viljestyrke og selvregulering nokså løst når vi beskriver karaktertrekk og situasjoner. Går vi derimot litt mer inn i psykologiens verden er det en klar definisjonsdeling mellom selvregulering og selvkontroll. Selvregulering er det å utøve kontroll over handling, tenking og emosjoner etter hva som er best for deg i det lange løp. Selvkontroll handler derimot om å motstå impulser og kortsiktige fristelser. Basert på forskning og litt enkel logikk, kan vi konkludere med at mange av samfunnsproblemene vi sliter med i dag henger sammen med mangel på nettopp disse to karaktertrekkene. Problemer med høy grad av risiko, slik som rusmisbruk, fedme, økonomisk overforbruk og kriminalitet, har ofte en direkte sammenheng med dårlig selvkontroll og selvregulering. I en av de mest omfattende undersøkelsene på temaet ble 1000 barn i New Zealand fulgt fra fødsel til de fylte 32 år. De med relativt høy selvkontroll vokste opp med bedre helse, lavere grad av fedme, færre seksuelt overførbare sykdommer, bedre økonomi, bedre betalte jobber, mer stabile ekteskap og færre skilsmisser. De som scoret absolutt lavest på selvkontroll kunne blant annet skilte med skyhøye 40% domfellelse. Videre ble det slått fast at impulskontroll gjør et imponerende hopp for de fleste når de kommer seg ut av de strabasiøse ungdomsårene. Like fullt deltar de med lav selvkontroll oftere i aktiviteter som forbindes med risiko: aktivt eller passivt.

Dette lover bra for videre livskvalitet!

De fleste som har vært borti atferdspsykologi har også sett den berømte marshmallow-testen utført på Stanford University. En gjeng smårollinger blir satt i et rom i 15 minutter med en marshmallow foran seg. Oppgaven er enkel; motstår de fristelsen til å spise den, blir de belønnet med én ekstra marshmallow etter 15 minutter. Dette viser seg å være en sann prøvelse for viljestyrken. Noen setter i gang en beinhard stirrekonkurranse med den «forbudte» marshmallowsen, andre skjærer grimaser av anstrengelsen de går gjennom – mens noen prøveslikker med triste dådyrøyne. Videoen av eksperimentet er verdt et blogginnlegg i seg selv, men for de som bare vil dra litt på smilebåndet så er bildet dagens sneak peek. 

 

 

 

 

 

 

 

Livet til en 5-åring kan være hardt gitt…

Viljestyrke, selvkontroll og selvdisiplin er personlighetstrekk vi beundrer og bestreber å besitte. Når vi ser på eksperimenter, er det tydelig at egenskapene i stor grad er medfødte. Men selvregulering fungerer også som en muskel, hvor det er mulig å trene den sterkere. Ved å trene egen selvregulering reduserer du sannsynligheten for å «gi etter» for fristelser, og foreta beslutninger på et mer nyttemaksimerende og rasjonelt grunnlag. Samtidig er det viktig å være klar over hva som skjer med muskler når de utsettes for harde treningsøkter. Jepp, de blir slitne og støle. Det betyr at hvis du trener selvregulering, vil langtidseffekten være en sterkere muskel, men rett etter treningsøkten er selvreguleringen din på et bunnivå. En mer vitenskapelig term er ego-deplesjon; en tilstand hvor selvreguleringen svekkes fordi vi har brukt viljestyrken vår til å regulere tanker, følelser og/eller handlinger. Dette henger sammen med antakelsen om at viljestyrke også er en begrenset ressurs, som på samme måte som et batteri må «lades opp» fra tid til annen. Ved «lavt batteri» har du mindre viljestyrke å bruke på oppgaven eller beslutningen du står ovenfor, noe som medfører en høyere risiko for feilbeslutninger eller dårlige valg. Du bør derfor alltid utnytte den selvreguleringen du har på et gitt tidspunkt på best mulig måte (altså beinhard prioritering), og være klar over egne svakheter. For å dra inn litt metaforer; ved å trene selvreguleringsmuskelen vil batteritiden øke på lang sikt, selv om det krever noen ladepauser mellom øktene.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Aldri hørt i Lehmkuhlhallen: «skal bare trene litt viljestyrke i dag…»

Treningen vil over tid føre til mindre ego-deplesjon fordi handlinger og beslutninger blir mer vanebasert. Handlingsregler eller gode vaner kan trumfe gjennom mye av ego-deplesjonen. Alle vet at det er fristende å hoppe over joggeturen når regnet pøser ned utenfor. Men dersom du alltid jogger søndag klokken 19, er det mer sannsynlig at du klarer å karre deg ut av døren uansett vær. Dette forklares med at du ikke tar spørsmålet opp til vurdering – du bare gjør det. Like fullt vil du påvirkes av hvor mye du har selvregulert handlinger, emosjoner og tanker tidligere på dagen. For å dra inn enda et eksperiment; hva skjer hvis du etter å ha motstått marshmallow-fristelsen blir satt til å gjøre en vanskelig matteoppgave? Forskning viser at de som fikk spise godsakene, og ikke måtte bruke krefter på selvregulering, jobbet mye lengre og mer iherdig med matteoppgaven. De som hadde latt viljestyrken gå på høygir i første del av eksperimentet, viste betydelig svekket konsentrasjon. De var altså mentalt slitne og hadde de metaforiske «lave batteriene», og ga derfor opp relativt raskt. Denne ego-deplesjonen kan blant annet forklares av et fall i glukosenivået, som følge av selvregulerende atferd og ingen påfyll av karbohydrater. Jo mer egosvekket du er, desto mer overlater du kontrollen til den primitive delen av hjernen – den som også styres av blant annet heuristikker og intuisjon. Det er enkelt å se hvordan egodeplesjonen fører til redusert rasjonalitet, som igjen fører til dårlige beslutninger under risiko. Et godt eksempel kan være utfordringen med nyttårsforsett (slik som å kutte ut søtsaker, slutte å røyke osv); å konstant motstå fristelsen til å røyke/spise godteri, kan senke selvkontrollen din til et minimum, noe som gjør deg mer mottakelig for andre fristelser eller risikoer (slik som å bruke altfor mye penger på shopping). Lyset i enden av tunnelen er likevel at det blir enklere for hver dag muskelen er i bruk.

Litt for lite godteri kan føre til redusert nyttemaksimering av månedens lønning

Til nå har jeg kun tatt opp «mainstream»-tankene bak selvregulering og selvkontroll. Hvordan påvirkes vi av redusert og/eller dårlig selvregulering? Hvordan kan vi trene oss bedre? De fleste mennesker mener også at de er «under gjennomsnittet» når det kommer til selvregulering, så det er sjeldent at urealistisk optimisme påvirker. Dette medfører at det meste av forskning, medieoppslag og eksperimenter går nettopp på utfallet av dårlig selvregulering. Men siden dette er siste blogginnlegg skal jeg belønne leserne med en aldri så liten innrømmelse. Jeg, Ine, har problemer med viljestyrke og selvregulering. True story. Jeg har rett og slett fått mer enn min andel. Det er litt «over kill», for å si det mildt. Jeg vet det kan høres ut som utsagn av typen; «Jeg har for mye penger lizzom» eller «Jobben min er bare for bra!» eller «Jeg er for veltrent ass!». Du vet, typen utsagn som får deg til å tenke; «Din pompøse lille dritt». Men siden veldig få forskere har tatt opp denne problematikken, så ønsker jeg å vie det et selvmedlidende avsnitt. For det er faktisk et problem. Når jeg bestemmer meg for noe, så setter jeg avgårde som en veddeløpshest med skylapper og en god dose steroider. Og er det egentlig utelukkende positivt? Hva skjer for eksempel med risikopersepsjon og beslutninger når viljestyrken og selv-reguleringen ikke har en av-knapp? Er det faktisk mulig å ha for mye av en god ting?

Forskning viser at måten beslutningstakere vurderer risiko er systematisk påvirket av deres individuelle selvregulering; lav selvregulering gjør at man tenker mest på sannsynlighetene for hvert utfall, men veldig lite på konsekvensene av selve utfallet. Man er altså relativt dårlig rustet til å vurdere hvordan beslutninger vil påvirke fremtiden, og man tar ofte korttenkte avgjørelser. De som eventuelt selv-regulerer for mye i hverdagen, blir ofte veldig statiske og ute av stand til å re-evaluere risikosituasjonen. Hvis jeg har bestemt meg for å jogge søndag klokken 19, så gjør jeg det om jeg så har amputert det ene beinet. Jeg har et pinlig nøyaktig budsjett, og ville ikke ha overskredet det om så verden stod til påske. Når jeg først har tatt en beslutning, så er jeg urokkelig – endring i risikobildet spiller ingen trille. Jeg er like selvregulerende som en robot. Du bare forhåndsinnstiller meg, og er good to go. Hvis noen forstyrrer selvreguleringen, blinker det bare «system failure» i pannen min, og jeg får helt kortslutning. Er jeg den eneste forskerspiren som ser noe negativt ved dette?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg. Er. Ine
Forhåndsinnstilling: bloggskriving

Og med den tankevekkeren (og fantastiske forsknings-ide), sier jeg takk for meg!

- Ine

 

Sjansespill med passiv risiko

Greit, jeg innrømmer det – jeg har blitt litt for interessert i risiko-tematikken. Plutselig består all atferd, alle beslutninger og livet mitt generelt av risikopersepsjoner og potensielle blogginnlegg. Jeg har pløyd gjennom såpass mange forskningsartikler og bøker at jeg omtrent er et vandrende leksikon. Noen ganger blir jeg så oppslukt i et tema at jeg «glemmer» at det ligger litt utenfor pensum. Et utmerket eksempel var da jeg kom over begrepet «passiv risiko», og forstod at jeg går i denne kognitive fella på daglig basis. Da måtte det nesten resultere i et blogginnlegg.  

Sjekker du alltid kvitteringen for å se at du betalte riktig i butikken? Går du til legen med det samme du føler deg syk? Har du syklet uten hjelm? Leser du alltid gjennom et dokument før du klikker «Jeg godtar»?

Disse spørsmålene fanger på mange måter opp en misvisende heuristikk angående risikovurderinger og risikopersepsjoner. For involverer ikke risiko en aktiv handling? For de fleste er det nettopp vågale handlinger, slik som ekstremsport og gambling, som danner det mentale bildet når vi tenker på risiko. Men i det daglige utsetter vi oss for like store risikoer ved å ikke gjøre noe. Å sykle uten hjelm kan de fleste være enig i er en risiko, men færre forbinder det å ikke gå jevnlig til legen med risiko. Like fullt viser forskning fra USA at blant annet 58% av pasientene som dør av bukspyttkjertelkreft kunne vært reddet dersom de hadde gått til legen tidligere. Dette omhandler passiv risiko, som defineres som «foregoing an opportunity to act in order to reduce outcome variance». Kort og godt handler det om å ta sjansen, og håpe på det beste.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Legen? Jeg trenger vel ikke noe lege!

Det har blitt forsket lite på essensen av passiv risiko, men det er flere andre begreper med interessante likhetstrekk. Status Quo bias beskriver for eksempel ønsket om at alt skal forbli det samme. Forskning viser at de som går i denne fella er såpass opptatt av at alt skal bestå, at de unngår alternativer som er like gode eller bedre. Dette fordi alle andre alternativer enn nåværende situasjon oppfattes som et tap. Det samme gamle vil alltid være best. Biaset kan for eksempel forklare hvorfor noen så iherdig motsetter seg endringer på arbeidsplassen, selv om endringene åpenbart ville forbedret hverdagen. Dette biaset er knyttet til tapsaversjon, som forklarer enda et brudd i rasjonaliteten. Aversjonen tilsier at vi er mer følsomme for tap enn for gevinst. Det smerter oss altså mer å tape 1000 kroner, enn det gleder oss å vinne 1000 kroner. På engelsk har vi også begrepet «Inaction Inertia», som beskrives som «bypassing an initial action opportunity has the effect of decreasing the likelihood that subsequent similar action opportunities will be taken”. Personlig er dette et bias jeg ikke helt klarer å riste av meg. Da jeg ikke slo til på et ufattelig tilbud på flybilletter til Japan, har jeg ikke klart å booke noe senere – selv om det har kommet nesten like gode tilbud. Det at jeg ikke kjøpe den første gangen da prisen var så lav, kjører meg rett og slett rett inn i irrasjonalitetens tåkeheim. Jeg må vel slutte å le av de som ikke skjønner sunk cost…

Alle disse begrepene handler om passivitet og det å ikke gjøre noe. De skiller seg likevel fra passiv risiko av ulike grunner. En viktig forklaring som gjelder de fleste «passivitetsbiasene», er det å unngå anger eller unngå forventet anger. Kahneman og Tversky kom frem til at de fleste av oss angrer på handlinger vi har gjort, oftere enn vi angrer på noe vi ikke har gjort.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Inspirerende ordtak har ikke alltid bakgrunn i forskning fra Tversky og Kahneman

Dersom du aktivt har utført en handling (for eksempel hoppet i fallskjerm) føler du gjerne et større personlig ansvar enn dersom noe går galt som følge av at du ikke løftet en finger (feil på kasselappen er jo egentlig butikken sin skyld, ikke din egen…?). Denne manglende ansvarspersepsjonen kan redusere motivasjonen til å aktivt gjøre noe. Her er det likevel enkelt å se at forklaringen ikke strekker til når det gjelder passiv risiko. For under passiv risiko vil jo en aktiv handling kun føre til nøytrale eller positive konsekvenser! Dersom du sjekker kasselappen og alt stemmer er du på nøytral grunn, og dersom du finner en feil har du sjansen til å rette det opp og komme positivt ut av situasjonen. Du kan selvsagt angre på tid- og pengebruk i forbindelse med en handling, men når tenkte du sist at du angret på fjorårets ulykkesforsikring fordi du aldri fikk bruk for den? Igjen kan jeg snike inn begrepet tapsaversjon som en mulig forklaring. Tid- og pengebruken kan smerte deg mer enn teorien kanskje skulle tilsi… Her vil det etter min mening være svært situasjonsavhengig. At store bedrifter i faresonen i Japan ikke helgarderte seg mot tsunami eller at du ikke tar viktige vaksiner før du skal på jungelsafari, oppfattes som en større risiko enn om du ikke tollklarerer en ekstra flaske vin på Flesland.

Passiv risiko ser i så måte ut til å skille seg fra lignende begreper, og til tider fremstår det som en nokså uforklarlig kognitiv glipp. Er det rett og slett for slitsomt å konsekvent forsøke å helgardere seg mot risiko? Ender vi opp med å trekke lett på skuldrene og tenke; «Jeg tar sjansen…»? Eller kan det knyttes til for eksempel forrige blogginnlegg om urealistisk optimisme? Er det rett og slett fordi vi ikke ser farene i passive risikosituasjoner? De aller fleste av oss springer jo ikke til legen hver eneste gang vi blir forkjølet. Vi trykker «Jeg godtar» fordi vi forventer at det er en standardkontrakt. Personlig er jeg alltid overbevist om at jeg husker alle tidspunktene og den essensielle transportinformasjonen når jeg er ute og reiser. Jeg dobbeltsjekker aldri. Jeg har jo utmerket hukommelse! Resultater av denne passive risikotaking er blant annet litt for mange telefoner hjem av typen; «Så… eh… det flyet fra Bangkok gikk for to timer siden…» eller «*Kremt*, det gikk visst ikke noe buss tilbake fra Dødehavet». Jeg kan ærlig talt ikke svare på hvorfor dette skjer gang på gang…

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg tar veldig ofte en «Homer» når jeg atter en gang sviktes av min utmerkede hukommelse

Da jeg først begynte å lese meg opp på passiv risiko, slo det meg at det også lignet veldig på prokrastinering. Aldri hørt om det? Vel, jeg lover deg at du prokrastinerer hver eneste dag. Det betyr nemlig aktiv utsettelse. «Jeg skal bare sjekke Facebook… skal bare ringe en venninne… skal bare… skal bare… og så skal jeg skrive blogginnlegget altså!”. Problemet med prokrastinering er at ubehaget ved å utsette bare øker og øker. Men heller ikke dette begrepet dekker det samme som passiv risiko. For mens du utsetter og utsetter, så vet du innerst inne at du på et tidspunkt må gjøre oppgaven. Ved passiv risiko bestemmer du deg for å «ikke gjøre noe» eller eventuelt å «ikke gjøre noe akkurat nå». Sistnevnte vil kunne ligne prokrastinering da en intensjon er underliggende. Jeg har for eksempel «ta kopi av viktige datafiler» på min evige to-do liste; intensjonen er der, men den aktive utsettelsen er mer eller mindre evigvarende.

- Ine

Urealistisk optimisme

Vi møter risiko i alle former og fasonger, og livet våre består av mer eller mindre kontinuerlige risikovurderinger. Jeg kunne i grunnen skrevet om alt fra klesvask til fjellklatring, og likevel klart å knytte det til risiko. Så i dag tar jeg en liten sidevei inn til kognitiv psykologi og hvordan vi påvirkes av personlige «livsløgner». Hvor realistiske vi er i vår virkelighetsoppfatning, vil kunne påvirke våre risikovurderinger og de valgene vi tar.

Det er mange faktorer som kan begrense vår rasjonalitet og føre til at vi feilvurderer risiko. Selv om vi er rimelig rasjonelle innenfor grensene av våre forenklede modeller og rammeverk, så er landskapet utenfor disse trygge grensene et minefelt. Jeg har tidligere skrevet om hvordan humør, intuisjon, heuristikker, omgivelser og andre «forstyrrende» elementer kan bidra til at våre kognitive vurderinger blir slått av kurs. Og når denne informasjonen sviver i underbevisstheten, har jeg irriterende nok tatt meg selv i å analysere egne beslutninger med veldig kritiske (om enn subjektive) øyne. Som Bergens-leserne vet, har det for eksempel vært et nokså glatt føre den siste uka. Noe som absolutt ikke er noe problem for meg; jeg kjører høyhelte støvletter uansett. For jeg er vanvittig flink til å holde balansen. Faktisk er jeg et naturtalent. Så hvorfor befant jeg meg mandag morgen med armer og bein i alle retninger, før jeg gikk i bakken som en sekk poteter? Vel… eh…

Denne intelligente forklaringen penser oss effektivt over på urealistisk optimisme og optimismebias. Kort fortalt går denne feilvurderingen ut på at vi vurderer oss selv, verden og fremtiden mye mer positivt enn realiteten og rasjonell tenkning tilsier. Denne typen positive illusjoner kan oppstå i skjæringsfeltet mellom kognisjon og affeksjon.

 

Haugland, 2006

Fra tidligere blogginnlegg har jeg beskrevet kognitive bias som menneskelige feilslutninger med grunnlag i vår individuelle informasjonsbearbeidelse. Perseptuelle feilslutninger relateres ofte til antakelsen om at vi har begrenset rasjonalitet, grunnet bruken av blant annet heuristikker og intuisjon. De kognitive skjevhetene som bidrar til urealistisk optimisme er en sammensetning av begrensninger i vår fantasi. Selv når vi tar oss tid til å utarbeide detaljerte scenarioer om potensielle utfall og konsekvenser, så er det utenfor vår kognitive rekkevidde å kunne forutse alle problemer som kan oppstå. Et annet problem er at vi ofte fokuserer på et scenario som vi mener er mest sannsynlig – og ubevist begynner vi å anta at dette faktisk kommer til å skje. Ved å gå i denne fella undervurderer vi ofte den totale sannsynligheten for alle de «ufordelaktige» scenarioene. Samlet sett er det vanligvis liten sannsynlighet for at akkurat «mest sannsynlige scenario» slår til. De fleste av oss liker likevel å tro at vi har et rimelig realistisk syn på oss selv, verden og fremtiden. Forskning på feltet gir oss dessverre en annen konklusjon; vi er faktisk konsekvent urealistiske. Dette kan forklares med positive illusjoner, som Bazerman (2006) har delt inn i fire kategorier: urealistisk positivt selvbilde, urealistisk optimisme, illusjon av kontroll og selvfavoriserende attribusjon.

Selvfavoriserende attribusjon og urealistisk positivt selvbilde
Har du noen gang kategorisert deg selv som «over gjennomsnittet»? Jeg tipper at svaret er ja. Og jeg skal ikke ødelegge noens dag med å insinuere at dette var en grov feilvurdering, men i mange tilfeller har vi en tendens til overvurdere egne evner og ferdigheter. Urealistiske betraktninger rundt selvopplevd mestringsevne, selvtillit og selvbilde kan ofte føre til at vi har litt for god tro på oss selv. Selvfavoriserende attribusjon betegner i hvilken grad vi tilskriver oppnådde prestasjoner som et resultat av egne ferdigheter og evner. Dette kommer gjerne til uttrykk ved at vi tar æren for suksess, men skylder på ytre omstendigheter ved nederlag. Når jeg får A på eksamen er det for eksempel alltid fordi jeg har glødet som et tent skolelys hele semesteret, og vært rene Superwoman. Når A’en glimter med sitt fravær er det selvsagt fordi foreleseren åpenbart sniffet sokker da eksamen ble laget eller fordi jeg var syk eller fordi det bare ikke var nok tid eller… Forklaringene er mange og jeg er fortsatt hellig overbevist om at det absolutt, på ingen måte var min feil. Dette bidrar også til en ufordelaktig ansvarsfraskrivelse; negative utfall kan jo alltid bortforklares. 

 

 

 

 

 

 

Ansvarsfraskrivelse er nyttige greier.

 

Videre fører denne ufordelaktige selvforhøyelsen gjerne til at vi overestimerer vårt eget bidrag til for eksempel gruppearbeid og underestimerer hvor lang tid gjøremål vil ta i forhold til evner og ferdigheter. Ved interaksjon i sosiale situasjoner påtar vi oss ofte roller som genererer tilbakemeldinger som bekrefter eksisterende selvoppfatninger. Dermed vil vi i stor grad kunne opprettholde våre positive illusjoner uten å bli forstyrret av negativ (eller realistisk) feedback fra omverdenen. Så kanskje er vi ikke alle over gjennomsnittlig flinke sjåfører. Ei heller er vi alle over gjennomsnittlig tiltrekkende. Og nei, i Forhandlinger på NHH kan ikke alle kategorisere seg som en forhandler «over gjennomsnittet i klassen». Noen som kjenner seg igjen?

Vår evige selvforhøyelse fører altså til betydelige begrensninger. I noen tilfeller er det mulig å måle evner og ferdigheter mer objektivt, noe som reduserer faren ved bias. Jeg vil for eksempel aldri stå i fare for å tro at jeg er over gjennomsnittet i spydkasting. Men lite målbare aspekter som vi gjerne vurderer subjektivt (slik som hvor hyggelige vi er eller hvor god helsen er) er enklere å opprettholde en urealistisk positiv tiltro til. Undersøkelser viser at vi generelt vurderer sannsynligheten for å få en god jobb, høy lønn, bli omtalt i avisen og få begavede barn som høyere enn realiteten er. Det vil selvsagt forekomme tilbakemeldinger som gjør at vi må revurdere våre oppfatninger, men dersom disse er ufordelaktige er det relativt enkelt å skylde på eksterne forhold. Det kan i mange tilfeller se ut til at vi er immune mot den kontinuerlige feedback som verden gir oss relatert til våre begrensninger…

Har alle en Tigergutt som gir beskjed når vi er helt på vidda?

Hvor stor tro vi har på oss selv, påvirker også vår atferd. Vi utvikler persepsjoner omkring evner og ferdigheter, og dette blir retningsgivende for hva vi vil oppnå og innsatsen vi legger i det. De som er preget av en sterk grad av positive illusjoner betrakter gjerne seg selv i et så optimistisk lys at de gjør feilvurderinger i beslutningstaking. Selvsikkerhet omhandler selvbevissthet relatert til egen kognisjon, ofte kalt metakognitiv opplevelse. Hvordan vi foretar valg og hvordan vi vurderer risiko vil avhenge av våre kognitive evner. Her kan overdreven tro på seg selv eller urealistisk optimisme være et sterkt bias. For hvorfor skal jeg gå med flate sko på glatta når jeg er verdensmester på høye heler?

Urealistisk optimisme
Gang på gang påviser eksperimenter og undersøkelser at vi vurderer sannsynligheten for positive hendelser høyere for oss selv enn for andre, og negative hendelser lavere for oss selv enn andre. Vi makter ikke å foreta rasjonelle vurderinger av fordeler og ulemper, vi overvurderer mulige gevinster og undervurderer tap. Listen er lang og deprimerende, og konklusjonen er nokså entydig; vi er urealistiske. Lovallo og Kahneman presenterte i 2003 begrepet «The Planning Fallacy», som omhandler hvordan beslutninger foretas på grunnlag av illusorisk optimisme. Dette skyldes i stor grad at beslutningsprosessen forenkles av feilslutninger i bearbeidingen av informasjon, bruk av ulike heuristikker og urealistisk optimisme. Vi har derfor en tendens til å overvurdere positive utfall. Begrepet blir blant annet brukt til å forklare at det høye antallet forretningsfiaskoer ikke skyldes at rasjonelle valg gikk galt, men er en konsekvens av feilbeslutninger. Det kan også forklare hvorfor jeg hver eneste helg er overbevist om at jeg skal rekke å gjøre alt skolearbeidet som står på listen min.

Dette kan også forklare hvorfor gründere tror at nettopp de skal lykkes i markedet, hvorfor vi spekulerer i aksjer, spiller Lotto eller forventer at vi skal gjøre det bedre enn andre i samme situasjon. Vi foretar disse vurderingene under illusorisk optimisme, og glemmer rasjonell vekting av potensielle utfall. For å sammenligne med blogginnlegget om terrorisme og frykt, kan den urealistiske optimismen sies å ha motsatt effekt. Selv når vi burde føle frykt og være mer påpasselige, overser vi risikoen ved situasjonen fordi vi undervurderer sannsynligheten for negativt utfall. Lovallo og Kahneman har tidligere hevdet at for stor tro på egne kapabiliteter kan medføre at vi overvurderer egne evner til å unngå eller overkomme potensielle fremtidige problemer. En høy subjektiv mestringsevne indikerer en stor tro på egne ferdigheter og evner i møte med usikre situasjoner. De som tror de er gode sjåfører vil for eksempel tro at de i farlige situasjoner vil klare å unngå de mest fatale konsekvensene. Dette vil på sin side føre til et urealistisk positivt syn på fremtiden, og dette vil åpenbart påvirke beslutninger under risiko. I denne typen vurderinger ser vi også et stort skille mellom subjektiv egenvurdering, og en mer objektiv vurdering av andre. De fleste røykere er klar over og forstår risikoen for lungekreft, men vurderer det likevel som mer sannsynlig at andre røykere blir rammet. Aksjespekulanter vet også hva statistikken tilsier, men tror fortsatt at andre spekulanter har større sannsynlighet for å tape penger, enn dem selv.

Har vi en tendens til å se fremtiden slik vi vil den skal være?

Illusjon av kontroll
I tidligere blogginnlegg har jeg drøftet hvordan kontroll over en situasjon påvirker vår risikopersepsjon. Et godt eksempel på dette er hvordan vi vurderer risiko når vi sitter i passasjersetet versus når vi selv er sjåfør. Undersøkelser viser at vi evaluerer sannsynligheten for å bli skadet i en bilulykke som betraktelig lavere dersom man selv kjører. Men sannsynligheten for trafikkulykke er i bunn og grunn den samme. Det handler altså om illusjonen av kontroll eller feilaktig kontrollpersepsjon. Og henger sammen med urealistisk optimisme. Med tanke på fremtiden vil en illusjon av kontroll over variabler gjøre at vi gjør urealistisk positive evalueringer. Forskning viser også at vi generelt mener at vi har bedre kontroll over en spesifikk situasjon enn de fleste andre har. Vi tror rett og slett at vi takler vanskeligheter bedre enn andre.

Visse aspekter kan derimot redusere vår oppfattede kontroll; blant annet tidligere erfaringer og humør. Dersom hele livet ditt har vært en dans på roser, kan det være vanskelig å forestille seg at du plutselig skulle bli rammet av sykdom eller være innblandet i en ulykke. Forskning viser også at angst, tristhet eller mild depresjon faktisk gjør deg i mye bedre stand til å vurdere egen kontroll over situasjonen. Denne typen sinnstilstander gjør deg også bedre til å vurdere heuristikker og ta bedre beslutninger under risiko. Jeg skal forøvrig utnytte denne nye innsikten, og foreta viktige valg og beslutninger kun når jeg er deppa.

Jeg håper jeg i dette blogginnlegget har slått fast at alle dine positive egenvurderinger av evner og ferdigheter er latterlig overvurderte. Fremtiden din blir mest sannsynlig fem hakk verre enn du forventer, og lyset i enden av tunnelen er et motgående tog. Jeg kunne fortsatt i en evighet, men jeg avslutter heller med litt Henrik Ibsen.

“Tar de livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar du lykken ifra ham med det samme”

Og seriøst; jeg er en kløpper på høye heler.

- Ine

Følelser til besvær

“The only thing we have to fear, is fear itself»
Franklin D. Roosevelt

I første blogginnlegg spikret jeg fast noen nyttige definisjoner og basiskunnskaper omkring risiko, beslutninger og persepsjoner, men nå er det på høy tid å fokusere og get down to business. Og hva passer vel da bedre enn litt hyggelig blogging om terrorisme og frykt?

Følelser, rasjonelle eller irrasjonelle, og hvordan de påvirker oss har alltid interessert meg. Frykten for terrorisme kan for eksempel være lammende, men for de aller fleste av oss er den mer irrasjonell enn rasjonell. Denne følelsen fungerer derfor som et ypperlig eksempel, selv om jeg også svinger innom en del andre følelsesrelaterte temaer. I første blogginnlegg vektla jeg hvordan beslutninger under risiko ofte er basert på kognitive forklaringer med fokus på konsekvenser. Man tenker altså fremover på konsekvensene av et valg – og evaluerer på denne måten de ulike valgene man står ovenfor. Denne formen for beslutning var frem til årtusenskiftet selve grunnmuren for beslutningsteorier, som (for å introdusere et ord ikke en gang Words stavekontroll kjenner til) kan betegnes som konsekvensialistiske. Som så mange før meg, konkluderte jeg med at bias fører til at man gjerne vektlegger konsekvenser relativt mer enn logikk og sannsynligheter. Vi har gjerne en tendens til å fokusere på hva som potensielt kan skje, og ikke på hvor ofte eller sjeldent det faktisk skjer. La oss kalle det en systematisk menneskelig glipp.

Jeg fokuserte derfor på følelser som et direkte resultat av konsekvensene, ikke som en del av selve beslutningsprosessen. Man evaluerer en risiko kognitivt og reagerer emosjonelt. Men responser på risikosituasjoner er egentlig et resultat delvis på direkte emosjonell påvirkning og delvis av en kognitiv vurdering av sannsynligheter og konsekvenser. Dette fokuserer også Loewenstein på i sin risk-as-feelingshypotese, som inkluderer både kognitive og emosjonelle aspekter ved risiko. De emosjonelle aspektene kan deles inn i antisipatoriske og forventede emosjoner, hvor antisipatoriske emosjoner er umiddelbare følelsesreaksjoner som frykt, glede og sinne, mens forventede emosjoner er følelser vi forventer å ha i fremtiden som et resultat av våre beslutninger. Begge disse emosjonene påvirkes også av «nåværende stemning», slik som humør, nærhet til risikoen eller situasjonen.

Loewenstein et al. (2001)

Det modellen i bunn og grunn forteller oss, er at følelser ikke bare kommer som et direkte resultat av konsekvensene, men også spiller en stor rolle under selve beslutningsprosessen. Følelser og kognitive evalueringer kan i så måte sies å være interrelaterte: kognitive evalueringer fører til visse følelser og følelser påvirker kognitive vurderinger. De emosjonelle reaksjonene i risikosituasjoner harmonerer ofte ikke med de kognitive vurderingene. Når slike disharmonier oppstår, vil de emosjonelle reaksjonene ofte bli bestemmende for atferden. Noen med høydeskrekk unngår å gå opp Eiffeltårnet, selv om de vet at sjansen for å falle ned er forsvinnende liten. Og her kan sikkert observante lesere se sammenhengen mellom følelser og terrorisme – ta gjerne også en titt på sitatet fra Roosevelt øverst i blogginnlegget. For frykten for terrorisme og den atferden som følger, er ofte vanskelig å forklare med logikk og sannsynlighetsregning. Samtidig er nettopp dette essensen i terrorisme, slik Jurgen Habermas enkelt sa; «The uncertainty of the danger belongs to the essence of terrorism». Usikkerheten, som drøftes nærmere senere, vil ofte gi en «irrasjonell» frykt, som styrer beslutningene vi gjør, før vi i det hele tatt har tenkt på sannsynligheten for utfallet vi frykter. Eller hva vi i det hele tatt frykter.

 

Feil risikovurdering gitt…

En undersøkelse av Lerner og Kelter (2001) fant at redde mennesker ga pessimistiske risikoestimater, mens sinte mennesker uttrykte optimistiske risikoestimater. Dette kan komme av at følelsen av frykt gjerne forbindes med en følelse av å ikke ha kontroll, noe som igjen vil forbindes med risikofylte situasjoner. Ved disse raske assosiasjonene eller heuristikkene, kan en irrasjonell følelse av frykt gjøre at din persepsjon av risikoen i en situasjon, øker. Dette kan også gå motsatt vei. Hvis du befinner deg i en situasjon hvor du ikke har kontroll, vil du øyeblikkelig føle en høyere risiko og deretter følelser som frykt eller ubehag. Er man redd, er det derfor enklere å overestimere sannsynligheten for et terrorangrep, noe som gir utslag på atferd. Et godt eksempel på hva frykt kan føre til, er atferden blant potensielle flypassasjerer i USA etter 9/11. Statistikken viser at selv tre år etter terrorangrepet, var flytrafikken innenlands 7% under opprinnelig nivå. Hvorfor? Vel, fordi 7% av amerikanerne som pleide å fly innenlands lot seg styre av frykten for terrorisme, og brukte bilen i stedet. Problem solved, eller hva? Ikke helt. For hvis vi nå setter oss godt til rette og tar noen enkle mattestykker, så vet vi at trafikkulykker dreper (mange) flere enn terrorangrep gjør. Et direkte resultat var at i de resterende månedene av 2001, døde rundt 1000 flere amerikanere i trafikken. Følelser er lite påvirket av endring i sannsynligheter, fordi følelser påvirkes av vår evne til å visuelt forestille oss konsekvenser og disse forestillingene er lite påvirket av sannsynlighetsvurderinger. Vanskeligheter med å forestille seg konsekvenser, vil påvirke fravær av følelser. Etter 9/11 slo både evnen til å forestille seg et terrorangrep inn, samt tilgjengelighetsheuristikker (terror var mye friskere i minnet enn for eksempel bilulykker). Mange amerikanere var generelt redde i månedene (eller årene) etter angrepet, og overestimerte risikoen ved å fly.


Å la seg styre av frykten for terror, er et nokså ekstremt eksempel. I dagliglivet tar vi mange helt vanlige valg basert kun på affekt (blant annet humør, følelser og preferanser). Dette kan også linkes til intuisjon, magefølelse eller irrasjonelle følelser. Magefølelse er for eksempel en følelsesmessig reaksjon på en umiddelbar risiko eller en situasjon som er mindre basert på kognitive vurderinger. Hvem har ikke kjent at bilen sklir på den glatte veibanen, og instinktivt bremset? Alle som bestod teoriprøven vet at å bremse bare sørger for at bilen får enda mer sleng. Men følelsen av frykt og manglende kontroll gir et direkte utslag på atferden; den kognitive vurderingen kommer rett og slett ikke tidsnok. Mange har nok også opplevd å la atferden styres av større eller mindre grad av fobia. Jeg er for eksempel såpass redd for hai at jeg konsekvent ikke bader i havet. Har noen sett hai på det blide Sørlandet i det siste? Nei, akkurat.

Hvis jeg kan sies å ha en hobby, så er det reising – noe som utgjør et annet utmerket eksempel siden jeg nesten alltid reiser alene. Når sant skal sies så var jeg så risikoavers og vettskremt på min første solo-tur, at jeg omtrent hyperventilerte. Men etter å ha fintrålet 35 land, er jeg «kurert». For hva er det verste som kan skje? Vel, ifølge familie og venner er svaret «veldig mye». Mamma og pappa har derfor en lei tendens til å være konstant bekymret og redde når jeg er på reisefot. Noe som påvirker deres risikovurderinger. Skype-samtalene våre omhandler ofte alt som er farlig, og hva jeg absolutt ikke må gjøre. Jeg syntes det var en god idé å reise med et skranglete tog uten returbillett til den kinesiske muren – de syntes ikke det. Jeg følte for å hoppe i strikk – de følte absolutt for at jeg ikke skulle gjøre det. Jeg ville «utforske» Israel da det var rakettangrep på Gaza-stripen – mamma fikk nesten hjerteinfarkt. Disse uoverensstemmelsene kan skyldes ulik grad av redsel (jeg er bare redd for matforgiftning og haiangrep), men også graden av kontroll. Hvem synes ikke det er skumlere å være passasjer enn sjåfør?

Når jeg først skriver om terrorisme, tenkte jeg at det også var på sin plass å se litt på forskjellen mellom risiko og usikkerhet. For det er absolutt ikke «samme greia» (jeg velger å se bort ifra at pensumboken min sier at "risiko betyr usikkerhet"). Alle husker vel terrortrusselen mot Norge denne sommeren? Hvordan vi bekymret, redd og kanskje ørlite spent satt foran ulike nyhetskanaler og ventet på oppdateringer? Disse dagene fremstår som et prakteksempel på bruk av uklare pressemeldinger som kun bidrar til større grad av usikkerhet og gir rom for tolkninger vi kunne vært foruten. PST slo terroralarm og avsluttet pressemeldingen med; «Vi har ingen informasjon om hvem, hvordan, hvilket mål eller på hvilken måte et slikt eventuelt angrep er planlagt gjennomført». Ok. Supert. En eller annen plass satt det en gruppe mer eller mindre intelligente mennesker, som var veldig fornøyde med å i alle fall ikke ha skapt panikk på sted X. De hadde jo bare smurt risikoen jevnt over Norge, som et lag illeluktende makrell i tomat. Det de oppnådde var å spre usikkerhet. Risiko, uansett hvor skummelt det er, opererer ofte med en gitt sannsynlighet. Usikkerhet derimot… vel, det er risiko uten snev av sannsynlighet. Noen andre enn jeg som blir litt svett av tanken? For å svinge innom faglige begreper igjen; dette kalles ambiguity aversion, altså en aversjon mot det ukjente. Teorien bak begrepet tilsier at vi foretrekker alternativer med kjent sannsynlighet, over alternativer med høy grad av usikkerhet. For når man ikke vet opp eller ned på en situasjon, er det lett å føle seg fullstendig maktesløs. Og derfra hopper vi gjerne rett til fryktstadiet.

“(…) as we know, there are known knowns; there are things we know we know. We also know there are known unknowns; that is to say we know there are some things we do not know. But there are also unknown unknowns; the ones we don't know we don't know”
Donald Rumsfeld, tidligere amerikansk forsvarsminister

For å oppsummere denne slageren av et sitat; tvetydighet er angstfremkallende. Jeg antar at de fleste amerikanerne klødde seg forvirret i håret og lurte på om de var de eneste som ikke hadde snøring på hva Rumsfeld forsøkte å si. Og når det er snakk om pressemeldinger fra forsvarsministeren kun ett år etter 9/11, så kan følelsen av usikkerhet skape større frykt enn hvis de klarte å bryte ned beskjeden til at «ting vi ikke vet at vi ikke vet» er skumle.

For å sy sammen en del av blogginnlegget; risiko foretrekkes over usikkerhet, for usikkerhet gir ofte følelsen av manglende kontroll og dermed frykt. Og dette gjør at vi tar valg basert på emosjonelle aspekter, heller en kognitiv evaluering av situasjonen. Men det beste er kanskje å gjøre som denne mannen:

 

 

 

 

 

 

 

Ignorance is bliss.

-        Ine

For Dummies

Semesterstart er alltid hektisk. Nye fag skriker etter oppmerksomheten, og desperat forsøker man å ikke ubønnhørlig trekkes under av en monsterbølge bestående av innleveringer, oppgaver og eksamener. Og når undertegnede først oppretter en blogg for å reflektere og fundere over subjektiv risiko, kan det være greit å ha noen definisjoner og nøkkelbegreper på stell. Da jeg nevnte bloggen for pappa syntes han det var på sin plass med en utspørring av hvordan jeg skulle gruble over risiko et helt semester. Jeg satte derfor i gang med en intelligent forklaring: «Vel, altså, risiko… risiko er jo… altså, du har et uønsket utfall… og… risikoen for dette… nei, vent… sannsynligheten for… det er i alle fall subjektivt… eller objektivt…».

 

 

 

 

 

 

 

 

For å ikke rote meg bort i tåkeheimen, hvor jeg surrer rundt resten av semesteret, kommer en introduksjon til bedømmelse av risiko. Introduksjonsforelesningene har vært selve definisjonen på «information overload», så jeg tar et hensiktsmessig utvalg i dette blogginnlegget for å ikke miste motet.

Risiko = sannsynlighet * uønsket utfall (konsekvens)

Etter denne definisjonen å dømme burde alle jukse på eksamen ved NHH, siden sannsynligheten for å bli tatt (altså, et relativt uønsket utfall) er liten. Tror jeg. Vår risikopersepsjon påvirkes derimot også av kvalitative (altså ikke-målbare) dimensjoner ved det uønskede utfallet. For skulle du først bli tatt i fusk, så er det en overhengende fare for at det er siste gang du får gleden av å se innsiden av Aulaen som student. Den mulige konsekvensen påvirker vår persepsjon, og resultatet er en subjektiv risikovurdering som øker betraktelig. For en student som er rimelig indifferent mellom betegnelsen «NHH-student» og «KIWI-ansatt», vil konsekvensene øke risikopersepsjonen i mindre grad. Videre vil persepsjonen av informasjon ofte være selektiv og det er fare for bekreftelsesfeil. Enklere forklart: hvis du mener at det er fordelaktig å fuske, vektlegger du gjerne bare informasjon som bekrefter denne bedømmelsen.

På samme måte som vi selekterer informasjon, har vi også en tendens til å bruke heuristikker, altså kognitive snarveier som reduserer og forenkler komplekse problemer. Ved at underbevisstheten danner tommelfingerregler, kan vi foreta beslutninger og prosessere informasjon raskere. Forskningspionerne Tversky og Kahneman fokuserte spesielt på tilgjengelighet og representativitet. Bruk av tilgjengelighetsheuristikker betyr at sannsynligheten vurderes etter hvor lett tilgjengelig utfallet er i hukommelsen. Dersom du enkelt kommer på eksempler, oppleves sannsynligheten for utfall som høyere. Hvor sannsynlig er det for eksempel for at en spansk tyrefekter får en varig yrkesskade? Det er kanskje nærliggende å tenke at menn i tights og illsinte okser er en farlig kombinasjonen. Samtidig fisker man frem mentale bilder av buldrende okser, debatter om sporten og artikler om spiddede genitalier (sistnevnte var for øvrig nokså underholdende). Statistikken viser derimot at kun 7% av tyrefekterne de siste 15 årene har blitt skadet, og kun et fåtall fikk varige skader. Vi har altså en sterk tendens til å overvurdere sannsynligheten for hendelser som får mye oppmerksomhet.

 

 

 

 

 

 

 

Paljettkostyme og okse på 500 kg? No worries!

Representativitetsheuristikker vurderer sannsynligheten for et utfall på grunnlag av likhet og hvor typisk det er. La oss for eksempel ta Ola, en stillferdig student med briller som liker å tilbringe tiden sin alene med britiske klassikere, har svært god ordenssans og liker å ha det ryddig rundt seg. Studerer Ola for å bli journalist, bibliotekar eller gymlærer? De som ikke har vært borti denne typen tankeeksperiment tidligere, svarer gjerne bibliotekar. For Ola er jo en stereotypisk bibliotekar! De glemmer da enkel sannsynlighetsregning, som tilsier at det er nesten 40.000 flere journalister enn bibliotekarer i Norge. Det er derfor større sannsynlighet for at Ola er en stillferdig journalist som liker orden. I mange tilfeller kan heuristikker være nyttige snarveier for å vurdere informasjon eller ta beslutninger, men de kan også føre til systematiske skjevheter (bias). Dette skjer blant annet fordi man over- eller undervurderer sannsynligheter, slik som i eksempelet med Ola.

Allerede nå er det tydelig at beslutninger er basert på mer enn bare loven om sannsynlighet og logikk. Intuisjon i form av heuristikker, «magefølelse» og affekt påvirker i stor grad. Så er vi mennesker rasjonelle? Not so much. Paul Slovic, en ekspert på risikopersepsjon, uttalte at selv om konsekvensene er ekte, så er det ikke noe som heter «virkelig risiko» eller «objektiv risiko». Risiko er og blir opp til den enkelte å bedømme. Så da er det kanskje umulig å være rasjonell i definisjonens strengeste betydning? Dessverre gjør vi også systematiske feil i selv de enkleste sannsynlighetsvurderinger, hvor logikk og rasjonalitet burde overta.

I en mattetime på ungdomsskolen kastet vi mynt og kron, og da en gruppe kastet åtte kron på rad spurte læreren ved en innskytelse hva resultatet mest sannsynlig ville være neste gang: mynt eller kron? Mynt, selvsagt! Hallo! Den hadde jo landet så mange ganger på kron, at nå måtte det komme en mynt! Dette er et minne jeg nå forsøker å fortrenge. Like fullt ser vi eksempler på at selv den enkleste sannsynlighetsvurderingen i hverdagen kan bli logikkens akilleshæl. Dette skyldes også at vi overestimerer vår evne til intuisjon. For eksempel mener nesten alle at de er «over gjennomsnittlig» flinke til å avsløre en løgn. Vi er jo alle veldig, veldig flinke til å lese andre mennesker, ikke sant?

For å skape en bredere forståelse for subjektiv risiko, tenkte jeg også å skrive litt generelt om valg og bedømmelse. Kort oppsummert opererer vi med ulike normative og deskriptive modeller. Normative modeller er for eksempel teorien om forventet nytte, hvor man forsøker å maksimere egen nytteverdi. Teorien inkluderer muligheten for at en person for eksempel kan være risikoavers, hvor den individuelle nyttefunksjonen er konkav. Deskriptive modeller er mer beskrivende, slik som prospektteorien hvor tapsaversjon gjør at vi ikke er rasjonelle når vi vurderer utfall som oppfattes som tap (vi er altså mer følsomme for tap, enn for gevinst). Begge disse eksemplene kan forklare hvordan vi oppfatter og vurderer risiko – eller valg generelt. Andre modeller, slik som «Risk as Feelings» vektlegger hvordan følelser påvirker oss i våre valg og persepsjoner. Denne modellen tenker jeg å utforske videre i et senere blogginnlegg. Når vi foretar generelle bedømmelser, er de nesten alltid satt sammen av en evaluering av verdien av et valg og prediksjoner omkring fremtiden. Hvordan man evaluerer verdien vil være subjektivt (uttrykke preferanser på samme måte som under prospektteorien), men like fullt bli påvirket av blant annet referansepersoner som familie og venner, media eller trender. Prediksjoner om hva fremtiden bringer er ofte satt sammen av mange ulike hendelser, som til syvende og sist gir et utfall. Det man ofte glemmer er den nevnte systematiske skjevheten som kommer av sannsynligheten for hver hendelse. Hadde mine prediksjoner for fremtiden blitt slik jeg forutså som 15-åring, ville jeg i dag vært multimillionær, vunnet to Oscar, én velfortjent Publitzer og datet Brad Pitt. I prosessen må det ha blitt noe rusk med min vurdering av kausalitet.

Anker eller referansepunkt er en annen forklaring på hvordan vi foretar bedømmelser og valg. Hvis du i butikken ser en plakat med «Kjøp 10 Kvikk Lunsj til påskeuka!», så er det større sannsynlighet for at du kjøper et høyere antall Kvikk Lunsj enn hvis plakaten sier «Kjøp Kvikk Lunsj til påskeuka!». Dette forklares med at 10 sjokolader nå ble ditt «anker» i beslutningsprosessen. Uten at jeg har funnet noe god litteratur på dette, tenker jeg at samme «feilvurderinger» må skje i forbindelse med risiko. Underbevisstheten klamrer seg til et referansepunkt, og rasjonaliteten må ubønnhørlig vike. Dette kan også knyttes til heuristikkene, som ofte er basert på referansepunkter som påvirker oss.  

Jeg kunne gjort dette til et eviglangt blogginnlegg av finurlige forklaringer på risikopersepsjon og hvordan vi resonnerer, men anbefaler heller helhjertet «Thinking, Fast and Slow» av Daniel Kahneman. I all fortrolighet kan jeg røpe at jeg leste den med like stor glede og innlevelse som da Harry Potter ble utgitt. Og det sier litt.

Da gjenstår det bare å ringe pappa og late som at jeg etter fem år på NHH enkelt smalt sammen dette blogginnlegget på 30 minutter.  

- Ine