Jernviljen

Kjære trofaste lesere (altså mamma, pappa og venninnegjengen); vi har nå kommet til det uunngåelige i bloggverdenen. Bloggen skal etter dette innlegget dekapiteres. Det blir, som Ari Behn ville sagt; trist som faen. Men frykt ikke! Jeg skal fortsette å komme med utsagn som «Er du klar over at risikopersepsjonen din er fullstendig blottet for logisk rasjonalitet?». Jeg vet dere setter pris på det… sånn innerst, innerst inne.

I sist forelesning klarte de få streberne som møtte opp å lure gjesteforeleser Hallgeir bort fra heuristikker og dualsystemet, og over på viljestyrke og selvregulering. Og gjett om dobbelttimen ble en kognitiv godtepose! Lærepengen er altså at det lønner seg å møte opp selv om det er fredag 13, og helgen nesten har startet (#flinkis). Og siden de grunnleggende temaene er nokså godt dekket i bloggen tidligere, får selvkontroll og selvregulering æren av å bli siste innlegg.

I dagligtalen brukes selvkontroll, viljestyrke og selvregulering nokså løst når vi beskriver karaktertrekk og situasjoner. Går vi derimot litt mer inn i psykologiens verden er det en klar definisjonsdeling mellom selvregulering og selvkontroll. Selvregulering er det å utøve kontroll over handling, tenking og emosjoner etter hva som er best for deg i det lange løp. Selvkontroll handler derimot om å motstå impulser og kortsiktige fristelser. Basert på forskning og litt enkel logikk, kan vi konkludere med at mange av samfunnsproblemene vi sliter med i dag henger sammen med mangel på nettopp disse to karaktertrekkene. Problemer med høy grad av risiko, slik som rusmisbruk, fedme, økonomisk overforbruk og kriminalitet, har ofte en direkte sammenheng med dårlig selvkontroll og selvregulering. I en av de mest omfattende undersøkelsene på temaet ble 1000 barn i New Zealand fulgt fra fødsel til de fylte 32 år. De med relativt høy selvkontroll vokste opp med bedre helse, lavere grad av fedme, færre seksuelt overførbare sykdommer, bedre økonomi, bedre betalte jobber, mer stabile ekteskap og færre skilsmisser. De som scoret absolutt lavest på selvkontroll kunne blant annet skilte med skyhøye 40% domfellelse. Videre ble det slått fast at impulskontroll gjør et imponerende hopp for de fleste når de kommer seg ut av de strabasiøse ungdomsårene. Like fullt deltar de med lav selvkontroll oftere i aktiviteter som forbindes med risiko: aktivt eller passivt.

Dette lover bra for videre livskvalitet!

De fleste som har vært borti atferdspsykologi har også sett den berømte marshmallow-testen utført på Stanford University. En gjeng smårollinger blir satt i et rom i 15 minutter med en marshmallow foran seg. Oppgaven er enkel; motstår de fristelsen til å spise den, blir de belønnet med én ekstra marshmallow etter 15 minutter. Dette viser seg å være en sann prøvelse for viljestyrken. Noen setter i gang en beinhard stirrekonkurranse med den «forbudte» marshmallowsen, andre skjærer grimaser av anstrengelsen de går gjennom – mens noen prøveslikker med triste dådyrøyne. Videoen av eksperimentet er verdt et blogginnlegg i seg selv, men for de som bare vil dra litt på smilebåndet så er bildet dagens sneak peek. 

 

 

 

 

 

 

 

Livet til en 5-åring kan være hardt gitt…

Viljestyrke, selvkontroll og selvdisiplin er personlighetstrekk vi beundrer og bestreber å besitte. Når vi ser på eksperimenter, er det tydelig at egenskapene i stor grad er medfødte. Men selvregulering fungerer også som en muskel, hvor det er mulig å trene den sterkere. Ved å trene egen selvregulering reduserer du sannsynligheten for å «gi etter» for fristelser, og foreta beslutninger på et mer nyttemaksimerende og rasjonelt grunnlag. Samtidig er det viktig å være klar over hva som skjer med muskler når de utsettes for harde treningsøkter. Jepp, de blir slitne og støle. Det betyr at hvis du trener selvregulering, vil langtidseffekten være en sterkere muskel, men rett etter treningsøkten er selvreguleringen din på et bunnivå. En mer vitenskapelig term er ego-deplesjon; en tilstand hvor selvreguleringen svekkes fordi vi har brukt viljestyrken vår til å regulere tanker, følelser og/eller handlinger. Dette henger sammen med antakelsen om at viljestyrke også er en begrenset ressurs, som på samme måte som et batteri må «lades opp» fra tid til annen. Ved «lavt batteri» har du mindre viljestyrke å bruke på oppgaven eller beslutningen du står ovenfor, noe som medfører en høyere risiko for feilbeslutninger eller dårlige valg. Du bør derfor alltid utnytte den selvreguleringen du har på et gitt tidspunkt på best mulig måte (altså beinhard prioritering), og være klar over egne svakheter. For å dra inn litt metaforer; ved å trene selvreguleringsmuskelen vil batteritiden øke på lang sikt, selv om det krever noen ladepauser mellom øktene.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Aldri hørt i Lehmkuhlhallen: «skal bare trene litt viljestyrke i dag…»

Treningen vil over tid føre til mindre ego-deplesjon fordi handlinger og beslutninger blir mer vanebasert. Handlingsregler eller gode vaner kan trumfe gjennom mye av ego-deplesjonen. Alle vet at det er fristende å hoppe over joggeturen når regnet pøser ned utenfor. Men dersom du alltid jogger søndag klokken 19, er det mer sannsynlig at du klarer å karre deg ut av døren uansett vær. Dette forklares med at du ikke tar spørsmålet opp til vurdering – du bare gjør det. Like fullt vil du påvirkes av hvor mye du har selvregulert handlinger, emosjoner og tanker tidligere på dagen. For å dra inn enda et eksperiment; hva skjer hvis du etter å ha motstått marshmallow-fristelsen blir satt til å gjøre en vanskelig matteoppgave? Forskning viser at de som fikk spise godsakene, og ikke måtte bruke krefter på selvregulering, jobbet mye lengre og mer iherdig med matteoppgaven. De som hadde latt viljestyrken gå på høygir i første del av eksperimentet, viste betydelig svekket konsentrasjon. De var altså mentalt slitne og hadde de metaforiske «lave batteriene», og ga derfor opp relativt raskt. Denne ego-deplesjonen kan blant annet forklares av et fall i glukosenivået, som følge av selvregulerende atferd og ingen påfyll av karbohydrater. Jo mer egosvekket du er, desto mer overlater du kontrollen til den primitive delen av hjernen – den som også styres av blant annet heuristikker og intuisjon. Det er enkelt å se hvordan egodeplesjonen fører til redusert rasjonalitet, som igjen fører til dårlige beslutninger under risiko. Et godt eksempel kan være utfordringen med nyttårsforsett (slik som å kutte ut søtsaker, slutte å røyke osv); å konstant motstå fristelsen til å røyke/spise godteri, kan senke selvkontrollen din til et minimum, noe som gjør deg mer mottakelig for andre fristelser eller risikoer (slik som å bruke altfor mye penger på shopping). Lyset i enden av tunnelen er likevel at det blir enklere for hver dag muskelen er i bruk.

Litt for lite godteri kan føre til redusert nyttemaksimering av månedens lønning

Til nå har jeg kun tatt opp «mainstream»-tankene bak selvregulering og selvkontroll. Hvordan påvirkes vi av redusert og/eller dårlig selvregulering? Hvordan kan vi trene oss bedre? De fleste mennesker mener også at de er «under gjennomsnittet» når det kommer til selvregulering, så det er sjeldent at urealistisk optimisme påvirker. Dette medfører at det meste av forskning, medieoppslag og eksperimenter går nettopp på utfallet av dårlig selvregulering. Men siden dette er siste blogginnlegg skal jeg belønne leserne med en aldri så liten innrømmelse. Jeg, Ine, har problemer med viljestyrke og selvregulering. True story. Jeg har rett og slett fått mer enn min andel. Det er litt «over kill», for å si det mildt. Jeg vet det kan høres ut som utsagn av typen; «Jeg har for mye penger lizzom» eller «Jobben min er bare for bra!» eller «Jeg er for veltrent ass!». Du vet, typen utsagn som får deg til å tenke; «Din pompøse lille dritt». Men siden veldig få forskere har tatt opp denne problematikken, så ønsker jeg å vie det et selvmedlidende avsnitt. For det er faktisk et problem. Når jeg bestemmer meg for noe, så setter jeg avgårde som en veddeløpshest med skylapper og en god dose steroider. Og er det egentlig utelukkende positivt? Hva skjer for eksempel med risikopersepsjon og beslutninger når viljestyrken og selv-reguleringen ikke har en av-knapp? Er det faktisk mulig å ha for mye av en god ting?

Forskning viser at måten beslutningstakere vurderer risiko er systematisk påvirket av deres individuelle selvregulering; lav selvregulering gjør at man tenker mest på sannsynlighetene for hvert utfall, men veldig lite på konsekvensene av selve utfallet. Man er altså relativt dårlig rustet til å vurdere hvordan beslutninger vil påvirke fremtiden, og man tar ofte korttenkte avgjørelser. De som eventuelt selv-regulerer for mye i hverdagen, blir ofte veldig statiske og ute av stand til å re-evaluere risikosituasjonen. Hvis jeg har bestemt meg for å jogge søndag klokken 19, så gjør jeg det om jeg så har amputert det ene beinet. Jeg har et pinlig nøyaktig budsjett, og ville ikke ha overskredet det om så verden stod til påske. Når jeg først har tatt en beslutning, så er jeg urokkelig – endring i risikobildet spiller ingen trille. Jeg er like selvregulerende som en robot. Du bare forhåndsinnstiller meg, og er good to go. Hvis noen forstyrrer selvreguleringen, blinker det bare «system failure» i pannen min, og jeg får helt kortslutning. Er jeg den eneste forskerspiren som ser noe negativt ved dette?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg. Er. Ine
Forhåndsinnstilling: bloggskriving

Og med den tankevekkeren (og fantastiske forsknings-ide), sier jeg takk for meg!

- Ine

 

Sjansespill med passiv risiko

Greit, jeg innrømmer det – jeg har blitt litt for interessert i risiko-tematikken. Plutselig består all atferd, alle beslutninger og livet mitt generelt av risikopersepsjoner og potensielle blogginnlegg. Jeg har pløyd gjennom såpass mange forskningsartikler og bøker at jeg omtrent er et vandrende leksikon. Noen ganger blir jeg så oppslukt i et tema at jeg «glemmer» at det ligger litt utenfor pensum. Et utmerket eksempel var da jeg kom over begrepet «passiv risiko», og forstod at jeg går i denne kognitive fella på daglig basis. Da måtte det nesten resultere i et blogginnlegg.  

Sjekker du alltid kvitteringen for å se at du betalte riktig i butikken? Går du til legen med det samme du føler deg syk? Har du syklet uten hjelm? Leser du alltid gjennom et dokument før du klikker «Jeg godtar»?

Disse spørsmålene fanger på mange måter opp en misvisende heuristikk angående risikovurderinger og risikopersepsjoner. For involverer ikke risiko en aktiv handling? For de fleste er det nettopp vågale handlinger, slik som ekstremsport og gambling, som danner det mentale bildet når vi tenker på risiko. Men i det daglige utsetter vi oss for like store risikoer ved å ikke gjøre noe. Å sykle uten hjelm kan de fleste være enig i er en risiko, men færre forbinder det å ikke gå jevnlig til legen med risiko. Like fullt viser forskning fra USA at blant annet 58% av pasientene som dør av bukspyttkjertelkreft kunne vært reddet dersom de hadde gått til legen tidligere. Dette omhandler passiv risiko, som defineres som «foregoing an opportunity to act in order to reduce outcome variance». Kort og godt handler det om å ta sjansen, og håpe på det beste.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Legen? Jeg trenger vel ikke noe lege!

Det har blitt forsket lite på essensen av passiv risiko, men det er flere andre begreper med interessante likhetstrekk. Status Quo bias beskriver for eksempel ønsket om at alt skal forbli det samme. Forskning viser at de som går i denne fella er såpass opptatt av at alt skal bestå, at de unngår alternativer som er like gode eller bedre. Dette fordi alle andre alternativer enn nåværende situasjon oppfattes som et tap. Det samme gamle vil alltid være best. Biaset kan for eksempel forklare hvorfor noen så iherdig motsetter seg endringer på arbeidsplassen, selv om endringene åpenbart ville forbedret hverdagen. Dette biaset er knyttet til tapsaversjon, som forklarer enda et brudd i rasjonaliteten. Aversjonen tilsier at vi er mer følsomme for tap enn for gevinst. Det smerter oss altså mer å tape 1000 kroner, enn det gleder oss å vinne 1000 kroner. På engelsk har vi også begrepet «Inaction Inertia», som beskrives som «bypassing an initial action opportunity has the effect of decreasing the likelihood that subsequent similar action opportunities will be taken”. Personlig er dette et bias jeg ikke helt klarer å riste av meg. Da jeg ikke slo til på et ufattelig tilbud på flybilletter til Japan, har jeg ikke klart å booke noe senere – selv om det har kommet nesten like gode tilbud. Det at jeg ikke kjøpe den første gangen da prisen var så lav, kjører meg rett og slett rett inn i irrasjonalitetens tåkeheim. Jeg må vel slutte å le av de som ikke skjønner sunk cost…

Alle disse begrepene handler om passivitet og det å ikke gjøre noe. De skiller seg likevel fra passiv risiko av ulike grunner. En viktig forklaring som gjelder de fleste «passivitetsbiasene», er det å unngå anger eller unngå forventet anger. Kahneman og Tversky kom frem til at de fleste av oss angrer på handlinger vi har gjort, oftere enn vi angrer på noe vi ikke har gjort.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Inspirerende ordtak har ikke alltid bakgrunn i forskning fra Tversky og Kahneman

Dersom du aktivt har utført en handling (for eksempel hoppet i fallskjerm) føler du gjerne et større personlig ansvar enn dersom noe går galt som følge av at du ikke løftet en finger (feil på kasselappen er jo egentlig butikken sin skyld, ikke din egen…?). Denne manglende ansvarspersepsjonen kan redusere motivasjonen til å aktivt gjøre noe. Her er det likevel enkelt å se at forklaringen ikke strekker til når det gjelder passiv risiko. For under passiv risiko vil jo en aktiv handling kun føre til nøytrale eller positive konsekvenser! Dersom du sjekker kasselappen og alt stemmer er du på nøytral grunn, og dersom du finner en feil har du sjansen til å rette det opp og komme positivt ut av situasjonen. Du kan selvsagt angre på tid- og pengebruk i forbindelse med en handling, men når tenkte du sist at du angret på fjorårets ulykkesforsikring fordi du aldri fikk bruk for den? Igjen kan jeg snike inn begrepet tapsaversjon som en mulig forklaring. Tid- og pengebruken kan smerte deg mer enn teorien kanskje skulle tilsi… Her vil det etter min mening være svært situasjonsavhengig. At store bedrifter i faresonen i Japan ikke helgarderte seg mot tsunami eller at du ikke tar viktige vaksiner før du skal på jungelsafari, oppfattes som en større risiko enn om du ikke tollklarerer en ekstra flaske vin på Flesland.

Passiv risiko ser i så måte ut til å skille seg fra lignende begreper, og til tider fremstår det som en nokså uforklarlig kognitiv glipp. Er det rett og slett for slitsomt å konsekvent forsøke å helgardere seg mot risiko? Ender vi opp med å trekke lett på skuldrene og tenke; «Jeg tar sjansen…»? Eller kan det knyttes til for eksempel forrige blogginnlegg om urealistisk optimisme? Er det rett og slett fordi vi ikke ser farene i passive risikosituasjoner? De aller fleste av oss springer jo ikke til legen hver eneste gang vi blir forkjølet. Vi trykker «Jeg godtar» fordi vi forventer at det er en standardkontrakt. Personlig er jeg alltid overbevist om at jeg husker alle tidspunktene og den essensielle transportinformasjonen når jeg er ute og reiser. Jeg dobbeltsjekker aldri. Jeg har jo utmerket hukommelse! Resultater av denne passive risikotaking er blant annet litt for mange telefoner hjem av typen; «Så… eh… det flyet fra Bangkok gikk for to timer siden…» eller «*Kremt*, det gikk visst ikke noe buss tilbake fra Dødehavet». Jeg kan ærlig talt ikke svare på hvorfor dette skjer gang på gang…

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg tar veldig ofte en «Homer» når jeg atter en gang sviktes av min utmerkede hukommelse

Da jeg først begynte å lese meg opp på passiv risiko, slo det meg at det også lignet veldig på prokrastinering. Aldri hørt om det? Vel, jeg lover deg at du prokrastinerer hver eneste dag. Det betyr nemlig aktiv utsettelse. «Jeg skal bare sjekke Facebook… skal bare ringe en venninne… skal bare… skal bare… og så skal jeg skrive blogginnlegget altså!”. Problemet med prokrastinering er at ubehaget ved å utsette bare øker og øker. Men heller ikke dette begrepet dekker det samme som passiv risiko. For mens du utsetter og utsetter, så vet du innerst inne at du på et tidspunkt må gjøre oppgaven. Ved passiv risiko bestemmer du deg for å «ikke gjøre noe» eller eventuelt å «ikke gjøre noe akkurat nå». Sistnevnte vil kunne ligne prokrastinering da en intensjon er underliggende. Jeg har for eksempel «ta kopi av viktige datafiler» på min evige to-do liste; intensjonen er der, men den aktive utsettelsen er mer eller mindre evigvarende.

- Ine

Urealistisk optimisme

Vi møter risiko i alle former og fasonger, og livet våre består av mer eller mindre kontinuerlige risikovurderinger. Jeg kunne i grunnen skrevet om alt fra klesvask til fjellklatring, og likevel klart å knytte det til risiko. Så i dag tar jeg en liten sidevei inn til kognitiv psykologi og hvordan vi påvirkes av personlige «livsløgner». Hvor realistiske vi er i vår virkelighetsoppfatning, vil kunne påvirke våre risikovurderinger og de valgene vi tar.

Det er mange faktorer som kan begrense vår rasjonalitet og føre til at vi feilvurderer risiko. Selv om vi er rimelig rasjonelle innenfor grensene av våre forenklede modeller og rammeverk, så er landskapet utenfor disse trygge grensene et minefelt. Jeg har tidligere skrevet om hvordan humør, intuisjon, heuristikker, omgivelser og andre «forstyrrende» elementer kan bidra til at våre kognitive vurderinger blir slått av kurs. Og når denne informasjonen sviver i underbevisstheten, har jeg irriterende nok tatt meg selv i å analysere egne beslutninger med veldig kritiske (om enn subjektive) øyne. Som Bergens-leserne vet, har det for eksempel vært et nokså glatt føre den siste uka. Noe som absolutt ikke er noe problem for meg; jeg kjører høyhelte støvletter uansett. For jeg er vanvittig flink til å holde balansen. Faktisk er jeg et naturtalent. Så hvorfor befant jeg meg mandag morgen med armer og bein i alle retninger, før jeg gikk i bakken som en sekk poteter? Vel… eh…

Denne intelligente forklaringen penser oss effektivt over på urealistisk optimisme og optimismebias. Kort fortalt går denne feilvurderingen ut på at vi vurderer oss selv, verden og fremtiden mye mer positivt enn realiteten og rasjonell tenkning tilsier. Denne typen positive illusjoner kan oppstå i skjæringsfeltet mellom kognisjon og affeksjon.

 

Haugland, 2006

Fra tidligere blogginnlegg har jeg beskrevet kognitive bias som menneskelige feilslutninger med grunnlag i vår individuelle informasjonsbearbeidelse. Perseptuelle feilslutninger relateres ofte til antakelsen om at vi har begrenset rasjonalitet, grunnet bruken av blant annet heuristikker og intuisjon. De kognitive skjevhetene som bidrar til urealistisk optimisme er en sammensetning av begrensninger i vår fantasi. Selv når vi tar oss tid til å utarbeide detaljerte scenarioer om potensielle utfall og konsekvenser, så er det utenfor vår kognitive rekkevidde å kunne forutse alle problemer som kan oppstå. Et annet problem er at vi ofte fokuserer på et scenario som vi mener er mest sannsynlig – og ubevist begynner vi å anta at dette faktisk kommer til å skje. Ved å gå i denne fella undervurderer vi ofte den totale sannsynligheten for alle de «ufordelaktige» scenarioene. Samlet sett er det vanligvis liten sannsynlighet for at akkurat «mest sannsynlige scenario» slår til. De fleste av oss liker likevel å tro at vi har et rimelig realistisk syn på oss selv, verden og fremtiden. Forskning på feltet gir oss dessverre en annen konklusjon; vi er faktisk konsekvent urealistiske. Dette kan forklares med positive illusjoner, som Bazerman (2006) har delt inn i fire kategorier: urealistisk positivt selvbilde, urealistisk optimisme, illusjon av kontroll og selvfavoriserende attribusjon.

Selvfavoriserende attribusjon og urealistisk positivt selvbilde
Har du noen gang kategorisert deg selv som «over gjennomsnittet»? Jeg tipper at svaret er ja. Og jeg skal ikke ødelegge noens dag med å insinuere at dette var en grov feilvurdering, men i mange tilfeller har vi en tendens til overvurdere egne evner og ferdigheter. Urealistiske betraktninger rundt selvopplevd mestringsevne, selvtillit og selvbilde kan ofte føre til at vi har litt for god tro på oss selv. Selvfavoriserende attribusjon betegner i hvilken grad vi tilskriver oppnådde prestasjoner som et resultat av egne ferdigheter og evner. Dette kommer gjerne til uttrykk ved at vi tar æren for suksess, men skylder på ytre omstendigheter ved nederlag. Når jeg får A på eksamen er det for eksempel alltid fordi jeg har glødet som et tent skolelys hele semesteret, og vært rene Superwoman. Når A’en glimter med sitt fravær er det selvsagt fordi foreleseren åpenbart sniffet sokker da eksamen ble laget eller fordi jeg var syk eller fordi det bare ikke var nok tid eller… Forklaringene er mange og jeg er fortsatt hellig overbevist om at det absolutt, på ingen måte var min feil. Dette bidrar også til en ufordelaktig ansvarsfraskrivelse; negative utfall kan jo alltid bortforklares. 

 

 

 

 

 

 

Ansvarsfraskrivelse er nyttige greier.

 

Videre fører denne ufordelaktige selvforhøyelsen gjerne til at vi overestimerer vårt eget bidrag til for eksempel gruppearbeid og underestimerer hvor lang tid gjøremål vil ta i forhold til evner og ferdigheter. Ved interaksjon i sosiale situasjoner påtar vi oss ofte roller som genererer tilbakemeldinger som bekrefter eksisterende selvoppfatninger. Dermed vil vi i stor grad kunne opprettholde våre positive illusjoner uten å bli forstyrret av negativ (eller realistisk) feedback fra omverdenen. Så kanskje er vi ikke alle over gjennomsnittlig flinke sjåfører. Ei heller er vi alle over gjennomsnittlig tiltrekkende. Og nei, i Forhandlinger på NHH kan ikke alle kategorisere seg som en forhandler «over gjennomsnittet i klassen». Noen som kjenner seg igjen?

Vår evige selvforhøyelse fører altså til betydelige begrensninger. I noen tilfeller er det mulig å måle evner og ferdigheter mer objektivt, noe som reduserer faren ved bias. Jeg vil for eksempel aldri stå i fare for å tro at jeg er over gjennomsnittet i spydkasting. Men lite målbare aspekter som vi gjerne vurderer subjektivt (slik som hvor hyggelige vi er eller hvor god helsen er) er enklere å opprettholde en urealistisk positiv tiltro til. Undersøkelser viser at vi generelt vurderer sannsynligheten for å få en god jobb, høy lønn, bli omtalt i avisen og få begavede barn som høyere enn realiteten er. Det vil selvsagt forekomme tilbakemeldinger som gjør at vi må revurdere våre oppfatninger, men dersom disse er ufordelaktige er det relativt enkelt å skylde på eksterne forhold. Det kan i mange tilfeller se ut til at vi er immune mot den kontinuerlige feedback som verden gir oss relatert til våre begrensninger…

Har alle en Tigergutt som gir beskjed når vi er helt på vidda?

Hvor stor tro vi har på oss selv, påvirker også vår atferd. Vi utvikler persepsjoner omkring evner og ferdigheter, og dette blir retningsgivende for hva vi vil oppnå og innsatsen vi legger i det. De som er preget av en sterk grad av positive illusjoner betrakter gjerne seg selv i et så optimistisk lys at de gjør feilvurderinger i beslutningstaking. Selvsikkerhet omhandler selvbevissthet relatert til egen kognisjon, ofte kalt metakognitiv opplevelse. Hvordan vi foretar valg og hvordan vi vurderer risiko vil avhenge av våre kognitive evner. Her kan overdreven tro på seg selv eller urealistisk optimisme være et sterkt bias. For hvorfor skal jeg gå med flate sko på glatta når jeg er verdensmester på høye heler?

Urealistisk optimisme
Gang på gang påviser eksperimenter og undersøkelser at vi vurderer sannsynligheten for positive hendelser høyere for oss selv enn for andre, og negative hendelser lavere for oss selv enn andre. Vi makter ikke å foreta rasjonelle vurderinger av fordeler og ulemper, vi overvurderer mulige gevinster og undervurderer tap. Listen er lang og deprimerende, og konklusjonen er nokså entydig; vi er urealistiske. Lovallo og Kahneman presenterte i 2003 begrepet «The Planning Fallacy», som omhandler hvordan beslutninger foretas på grunnlag av illusorisk optimisme. Dette skyldes i stor grad at beslutningsprosessen forenkles av feilslutninger i bearbeidingen av informasjon, bruk av ulike heuristikker og urealistisk optimisme. Vi har derfor en tendens til å overvurdere positive utfall. Begrepet blir blant annet brukt til å forklare at det høye antallet forretningsfiaskoer ikke skyldes at rasjonelle valg gikk galt, men er en konsekvens av feilbeslutninger. Det kan også forklare hvorfor jeg hver eneste helg er overbevist om at jeg skal rekke å gjøre alt skolearbeidet som står på listen min.

Dette kan også forklare hvorfor gründere tror at nettopp de skal lykkes i markedet, hvorfor vi spekulerer i aksjer, spiller Lotto eller forventer at vi skal gjøre det bedre enn andre i samme situasjon. Vi foretar disse vurderingene under illusorisk optimisme, og glemmer rasjonell vekting av potensielle utfall. For å sammenligne med blogginnlegget om terrorisme og frykt, kan den urealistiske optimismen sies å ha motsatt effekt. Selv når vi burde føle frykt og være mer påpasselige, overser vi risikoen ved situasjonen fordi vi undervurderer sannsynligheten for negativt utfall. Lovallo og Kahneman har tidligere hevdet at for stor tro på egne kapabiliteter kan medføre at vi overvurderer egne evner til å unngå eller overkomme potensielle fremtidige problemer. En høy subjektiv mestringsevne indikerer en stor tro på egne ferdigheter og evner i møte med usikre situasjoner. De som tror de er gode sjåfører vil for eksempel tro at de i farlige situasjoner vil klare å unngå de mest fatale konsekvensene. Dette vil på sin side føre til et urealistisk positivt syn på fremtiden, og dette vil åpenbart påvirke beslutninger under risiko. I denne typen vurderinger ser vi også et stort skille mellom subjektiv egenvurdering, og en mer objektiv vurdering av andre. De fleste røykere er klar over og forstår risikoen for lungekreft, men vurderer det likevel som mer sannsynlig at andre røykere blir rammet. Aksjespekulanter vet også hva statistikken tilsier, men tror fortsatt at andre spekulanter har større sannsynlighet for å tape penger, enn dem selv.

Har vi en tendens til å se fremtiden slik vi vil den skal være?

Illusjon av kontroll
I tidligere blogginnlegg har jeg drøftet hvordan kontroll over en situasjon påvirker vår risikopersepsjon. Et godt eksempel på dette er hvordan vi vurderer risiko når vi sitter i passasjersetet versus når vi selv er sjåfør. Undersøkelser viser at vi evaluerer sannsynligheten for å bli skadet i en bilulykke som betraktelig lavere dersom man selv kjører. Men sannsynligheten for trafikkulykke er i bunn og grunn den samme. Det handler altså om illusjonen av kontroll eller feilaktig kontrollpersepsjon. Og henger sammen med urealistisk optimisme. Med tanke på fremtiden vil en illusjon av kontroll over variabler gjøre at vi gjør urealistisk positive evalueringer. Forskning viser også at vi generelt mener at vi har bedre kontroll over en spesifikk situasjon enn de fleste andre har. Vi tror rett og slett at vi takler vanskeligheter bedre enn andre.

Visse aspekter kan derimot redusere vår oppfattede kontroll; blant annet tidligere erfaringer og humør. Dersom hele livet ditt har vært en dans på roser, kan det være vanskelig å forestille seg at du plutselig skulle bli rammet av sykdom eller være innblandet i en ulykke. Forskning viser også at angst, tristhet eller mild depresjon faktisk gjør deg i mye bedre stand til å vurdere egen kontroll over situasjonen. Denne typen sinnstilstander gjør deg også bedre til å vurdere heuristikker og ta bedre beslutninger under risiko. Jeg skal forøvrig utnytte denne nye innsikten, og foreta viktige valg og beslutninger kun når jeg er deppa.

Jeg håper jeg i dette blogginnlegget har slått fast at alle dine positive egenvurderinger av evner og ferdigheter er latterlig overvurderte. Fremtiden din blir mest sannsynlig fem hakk verre enn du forventer, og lyset i enden av tunnelen er et motgående tog. Jeg kunne fortsatt i en evighet, men jeg avslutter heller med litt Henrik Ibsen.

“Tar de livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar du lykken ifra ham med det samme”

Og seriøst; jeg er en kløpper på høye heler.

- Ine