For Dummies

Semesterstart er alltid hektisk. Nye fag skriker etter oppmerksomheten, og desperat forsøker man å ikke ubønnhørlig trekkes under av en monsterbølge bestående av innleveringer, oppgaver og eksamener. Og når undertegnede først oppretter en blogg for å reflektere og fundere over subjektiv risiko, kan det være greit å ha noen definisjoner og nøkkelbegreper på stell. Da jeg nevnte bloggen for pappa syntes han det var på sin plass med en utspørring av hvordan jeg skulle gruble over risiko et helt semester. Jeg satte derfor i gang med en intelligent forklaring: «Vel, altså, risiko… risiko er jo… altså, du har et uønsket utfall… og… risikoen for dette… nei, vent… sannsynligheten for… det er i alle fall subjektivt… eller objektivt…».

 

 

 

 

 

 

 

 

For å ikke rote meg bort i tåkeheimen, hvor jeg surrer rundt resten av semesteret, kommer en introduksjon til bedømmelse av risiko. Introduksjonsforelesningene har vært selve definisjonen på «information overload», så jeg tar et hensiktsmessig utvalg i dette blogginnlegget for å ikke miste motet.

Risiko = sannsynlighet * uønsket utfall (konsekvens)

Etter denne definisjonen å dømme burde alle jukse på eksamen ved NHH, siden sannsynligheten for å bli tatt (altså, et relativt uønsket utfall) er liten. Tror jeg. Vår risikopersepsjon påvirkes derimot også av kvalitative (altså ikke-målbare) dimensjoner ved det uønskede utfallet. For skulle du først bli tatt i fusk, så er det en overhengende fare for at det er siste gang du får gleden av å se innsiden av Aulaen som student. Den mulige konsekvensen påvirker vår persepsjon, og resultatet er en subjektiv risikovurdering som øker betraktelig. For en student som er rimelig indifferent mellom betegnelsen «NHH-student» og «KIWI-ansatt», vil konsekvensene øke risikopersepsjonen i mindre grad. Videre vil persepsjonen av informasjon ofte være selektiv og det er fare for bekreftelsesfeil. Enklere forklart: hvis du mener at det er fordelaktig å fuske, vektlegger du gjerne bare informasjon som bekrefter denne bedømmelsen.

På samme måte som vi selekterer informasjon, har vi også en tendens til å bruke heuristikker, altså kognitive snarveier som reduserer og forenkler komplekse problemer. Ved at underbevisstheten danner tommelfingerregler, kan vi foreta beslutninger og prosessere informasjon raskere. Forskningspionerne Tversky og Kahneman fokuserte spesielt på tilgjengelighet og representativitet. Bruk av tilgjengelighetsheuristikker betyr at sannsynligheten vurderes etter hvor lett tilgjengelig utfallet er i hukommelsen. Dersom du enkelt kommer på eksempler, oppleves sannsynligheten for utfall som høyere. Hvor sannsynlig er det for eksempel for at en spansk tyrefekter får en varig yrkesskade? Det er kanskje nærliggende å tenke at menn i tights og illsinte okser er en farlig kombinasjonen. Samtidig fisker man frem mentale bilder av buldrende okser, debatter om sporten og artikler om spiddede genitalier (sistnevnte var for øvrig nokså underholdende). Statistikken viser derimot at kun 7% av tyrefekterne de siste 15 årene har blitt skadet, og kun et fåtall fikk varige skader. Vi har altså en sterk tendens til å overvurdere sannsynligheten for hendelser som får mye oppmerksomhet.

 

 

 

 

 

 

 

Paljettkostyme og okse på 500 kg? No worries!

Representativitetsheuristikker vurderer sannsynligheten for et utfall på grunnlag av likhet og hvor typisk det er. La oss for eksempel ta Ola, en stillferdig student med briller som liker å tilbringe tiden sin alene med britiske klassikere, har svært god ordenssans og liker å ha det ryddig rundt seg. Studerer Ola for å bli journalist, bibliotekar eller gymlærer? De som ikke har vært borti denne typen tankeeksperiment tidligere, svarer gjerne bibliotekar. For Ola er jo en stereotypisk bibliotekar! De glemmer da enkel sannsynlighetsregning, som tilsier at det er nesten 40.000 flere journalister enn bibliotekarer i Norge. Det er derfor større sannsynlighet for at Ola er en stillferdig journalist som liker orden. I mange tilfeller kan heuristikker være nyttige snarveier for å vurdere informasjon eller ta beslutninger, men de kan også føre til systematiske skjevheter (bias). Dette skjer blant annet fordi man over- eller undervurderer sannsynligheter, slik som i eksempelet med Ola.

Allerede nå er det tydelig at beslutninger er basert på mer enn bare loven om sannsynlighet og logikk. Intuisjon i form av heuristikker, «magefølelse» og affekt påvirker i stor grad. Så er vi mennesker rasjonelle? Not so much. Paul Slovic, en ekspert på risikopersepsjon, uttalte at selv om konsekvensene er ekte, så er det ikke noe som heter «virkelig risiko» eller «objektiv risiko». Risiko er og blir opp til den enkelte å bedømme. Så da er det kanskje umulig å være rasjonell i definisjonens strengeste betydning? Dessverre gjør vi også systematiske feil i selv de enkleste sannsynlighetsvurderinger, hvor logikk og rasjonalitet burde overta.

I en mattetime på ungdomsskolen kastet vi mynt og kron, og da en gruppe kastet åtte kron på rad spurte læreren ved en innskytelse hva resultatet mest sannsynlig ville være neste gang: mynt eller kron? Mynt, selvsagt! Hallo! Den hadde jo landet så mange ganger på kron, at nå måtte det komme en mynt! Dette er et minne jeg nå forsøker å fortrenge. Like fullt ser vi eksempler på at selv den enkleste sannsynlighetsvurderingen i hverdagen kan bli logikkens akilleshæl. Dette skyldes også at vi overestimerer vår evne til intuisjon. For eksempel mener nesten alle at de er «over gjennomsnittlig» flinke til å avsløre en løgn. Vi er jo alle veldig, veldig flinke til å lese andre mennesker, ikke sant?

For å skape en bredere forståelse for subjektiv risiko, tenkte jeg også å skrive litt generelt om valg og bedømmelse. Kort oppsummert opererer vi med ulike normative og deskriptive modeller. Normative modeller er for eksempel teorien om forventet nytte, hvor man forsøker å maksimere egen nytteverdi. Teorien inkluderer muligheten for at en person for eksempel kan være risikoavers, hvor den individuelle nyttefunksjonen er konkav. Deskriptive modeller er mer beskrivende, slik som prospektteorien hvor tapsaversjon gjør at vi ikke er rasjonelle når vi vurderer utfall som oppfattes som tap (vi er altså mer følsomme for tap, enn for gevinst). Begge disse eksemplene kan forklare hvordan vi oppfatter og vurderer risiko – eller valg generelt. Andre modeller, slik som «Risk as Feelings» vektlegger hvordan følelser påvirker oss i våre valg og persepsjoner. Denne modellen tenker jeg å utforske videre i et senere blogginnlegg. Når vi foretar generelle bedømmelser, er de nesten alltid satt sammen av en evaluering av verdien av et valg og prediksjoner omkring fremtiden. Hvordan man evaluerer verdien vil være subjektivt (uttrykke preferanser på samme måte som under prospektteorien), men like fullt bli påvirket av blant annet referansepersoner som familie og venner, media eller trender. Prediksjoner om hva fremtiden bringer er ofte satt sammen av mange ulike hendelser, som til syvende og sist gir et utfall. Det man ofte glemmer er den nevnte systematiske skjevheten som kommer av sannsynligheten for hver hendelse. Hadde mine prediksjoner for fremtiden blitt slik jeg forutså som 15-åring, ville jeg i dag vært multimillionær, vunnet to Oscar, én velfortjent Publitzer og datet Brad Pitt. I prosessen må det ha blitt noe rusk med min vurdering av kausalitet.

Anker eller referansepunkt er en annen forklaring på hvordan vi foretar bedømmelser og valg. Hvis du i butikken ser en plakat med «Kjøp 10 Kvikk Lunsj til påskeuka!», så er det større sannsynlighet for at du kjøper et høyere antall Kvikk Lunsj enn hvis plakaten sier «Kjøp Kvikk Lunsj til påskeuka!». Dette forklares med at 10 sjokolader nå ble ditt «anker» i beslutningsprosessen. Uten at jeg har funnet noe god litteratur på dette, tenker jeg at samme «feilvurderinger» må skje i forbindelse med risiko. Underbevisstheten klamrer seg til et referansepunkt, og rasjonaliteten må ubønnhørlig vike. Dette kan også knyttes til heuristikkene, som ofte er basert på referansepunkter som påvirker oss.  

Jeg kunne gjort dette til et eviglangt blogginnlegg av finurlige forklaringer på risikopersepsjon og hvordan vi resonnerer, men anbefaler heller helhjertet «Thinking, Fast and Slow» av Daniel Kahneman. I all fortrolighet kan jeg røpe at jeg leste den med like stor glede og innlevelse som da Harry Potter ble utgitt. Og det sier litt.

Da gjenstår det bare å ringe pappa og late som at jeg etter fem år på NHH enkelt smalt sammen dette blogginnlegget på 30 minutter.  

- Ine